Palestinsk litteratur har vært – og er fortsatt – et viktig verktøy i vår kamp og vår smertefulle historie med Israel. Palestinere har brukt litteratur på mange måter – som dokumentasjon, kommunikasjonsmiddel, en form for motstand, en måte å bearbeide smerte, bevare identitet, og som inspirasjon til å ikke gi opp.

Derfor finner vi også historien til Palestina tydelig gjenspeilet i litteratur, særlig i poesien. Den startet som en dokumentarisk form, ofte med folkloristiske uttrykk, for å bevare skikker og tradisjoner og for å bære budskap og motivasjon. Etter 1948 endret poesien karakter. Nederlaget preget diktene og ga opphav til nye former som eksillyrikk, dikt om teltleirer og flukt. På 1980- og 90-tallet kom et skifte der poesien ble mer preget av eksistensielle spørsmål og sterke symbolske uttrykk.

Palestinsk litteratur har alltid vært i bevegelse, i takt med virkeligheten vi lever i – den utvikler seg og forandres med oss. Derfor deler vi arrangementet vårt i to deler:

I første del gir vi en innledning og snakker om litteraturens historiske og tematiske utvikling.

I andre del fokuserer vi på våre personlige erfaringer – hvordan forholdet vårt til litteraturen har utviklet seg fram til i dag, og hvordan krigene vi har opplevd og reisen vår til Norge har påvirket skrivepraksisen vår. Vi vil også snakke om hvordan det er å oppleve krig på avstand, fysisk langt unna, men samtidig være sterkt følelsesmessig involvert.

‍