Trykk “Godkjenn informasjonskapslar” for å godkjenne at forfattersentrum.no lagrar informasjonskapslar på maskina di. Trykk "Val" for å lese meir om og slå av og på informasjonskapslar. Les meir om Forfattersentrum og personvern her!
Det starter med en lommelykt som ikke virker. Det ender med en gutt uskyldig dømt for å ha drept sin kusine. Med forestillingen Justismordets DNA tar den prisbelønte forfatteren Bjørn Olav Jahr elvene med på alle faser av et justismord. Gjennom drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs på Karmøy våren 1995 viser forfatteren hvordan og hvorfor noen blir uskyldig dømt for drap. Oppklaringspress, menneskelige feil, systemfeil og uvilje mot å snu er blant ingrediensene i «oppskriften». Medisinen for å motvirke noe av det verste som kan ramme et menneske, er kritisk tenkning og evnen til å erkjenne feil. Avslutningsvis viser Jahr hvordan han gjennom arbeidet med drapene i Baneheia avslørte Norgeshistoriens største justismord, det på Viggo Kristiansen.
Det ikoniske konfirmasjonsbildet av Birgitte Tengs i bunad
Natt til 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. I mer enn halvannet år sliter politiet med å analysere hår- og bilspor. Det er krise i etterforskningen inntil tekniske bevis forkastes og Birgittes 19 år gamle fetter tas inn til avhør. Etter uker i isolasjon tilstår 19-åringen et drap han ikke husker å ha begått. Senere trekker han tilståelsen. Han blir frikjent strafferettslig, men dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake står lokalbefolkningen med ett spørsmål: Hvis ikke fetteren drepte Birgitte, hvem hadde da gjort det?
7. desember 2016 besluttet Sør-vest politidistrikt å gjenoppta etterforskningen i sin helhet. Jahrs bok har vært av stor betydning.Spørsmålet Hvem drepte Birgitte Tengs? er utgangspunkt for historien Jahr vil fortelle. Han ønsker blant annet å få frem hvem Birgitte var og hendelsene bak fetterens tilståelse. Elevene tas med bak historien, og målet er at de selv skal utøve kritisk tenkning til nyhetene de blir servert (også de fra denne forfatteren).
Det vil være naturlig å starte med Birgitte. "Alle" kjente konfirmasjonsbildet av Birgitte i bunad. Et ikonisk bilde som gjorde det lett å tenke seg at hun var svært straight. Hadde noen sett Birgitte haike drapsnatten, ville det vært enkelt å slå dette bort fra seg. "En slik jente ville ikke gjort noe sånn". Poenget er at: Ja, Birgitte var også en konfirmant i bunad. Men hun var så mye, mye mer. Og hun fryktet definitivt hverken mørket, fremmede eller det å haike.
Politiet fant lange, lyse hår i hånden til Birgitte. I tillegg var de sikre på at hun var fraktet til åstedet med bil. Etter et år og ni måneders resultatløs etterforskning, ble sporene lagt "døde". Kort etter ble Birgittes fetter tatt inn til avhør. Fetteren fikk tidlig tillit til Kripos' avhørsekspert, som terpet på at han hadde et minnetap fra midnatt til klokken 2. Han ble bedt om å skrive et filmmanus om hva som kunne ha skjedd med Birgitte, senere skulle han bytte ut "han" i fortellingen med et "jeg". Politiet hevdet at de hadde vitneobservasjoner som kunne knytte ham og Birgitte sammen, noe for øvrig VG også slo stort opp. Dette stemte ikke. For lesere er slikt umulig å avsløre, det normale er å stole på det man blir fortalt om alvorlig kriminalsaker. Fetteren tilsto - etter uker i isolasjon - et drap han ikke husket å ha begått, for senere å trekke tilståelsen tilbake. Han ble frikjent strafferettslig, men dømt sivilrettslig i Gulating lagmannsrett juni 1998.
Saken reiser mange spørsmål. Jahr vil sammen med publikum gå gjennom noen av disse:
* Hvorfor tilstår fetteren et drap han ikke husker å ha begått?
* Går det an å tilstå et drap en faktisk ikke har begått?
* Er det lov å dømme noen som er faktisk er frikjent?
* Kan man stole på mediene i store straffesaker?
* Hvordan står det til med rettssikkerheten i Norge?
Publikums synspunkter og refleksjoner er svært velkomne.
Foto:
Tomm W. Christiansen\Dagbladet
Bjørn Olav Jahr
Bjørn Olav Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist i Kapital, Dagbladet og Memo. I 2003 vant han SKUP-prisen for opprullingen av Finance Credit-saken. Han har tidligere utgitt Smarte skurker – grådige gubber … historien om Finance Credit og Rus og Rolex (2005). Historien om en narkoman i hvit snipp (2009), sistnevnte i samarbeid med Olaf Olsvik.
