Med utgangspunkt i romanen min "Fornuftens skjøre grense" setter jeg fokuset på hva som skjer med et menneske etter å ha overlevd katastrofen, krigen, torturen eller terroren. Hvordan tas et dypt traumatisert menneske imot av et sivilsamfunn som har liten eller ingen innsikt i hva dette med å ha overlevd et helvete gjør med et menneske?
Norske nyhetssendinger skriver gjerne om den norske statsborgeren i og under en katastrofe, eller en krig. De kan være hett nyhetsstoff, særlig i begynnelsen av katastrofen, og kanskje til og med fram til det at de kommer seg ut av katastrofeområdet, ut av krigen, og hjem til Norge. Men det står sjelden noe skrevet om hva som skjer etterpå. Etter katastrofen...
Med utgangspunkt i romanen min "Fornuftens skjøre grense" og historien om min onkel, som ved andre verdenskrigens slutt kommer hjem etter å ha overlevd tre år i krigsfangenskap i Tyskland, setter jeg fokus på hva som skjer når samfunnets krav om at man skal gå videre og tilpasse seg et normalt hverdagsliv så fort som mulig, kan bli nærmest umulig å leve opp til for en person som bærer på tunge traumer, traumer som sivilsamfunnet er ute av stand til å fullt ut forstå rekkevidden av.
Et solid og sterkt hjelpeapparat, og enda mer fagkompetanse enn hva Norge kan tilby i dag, er naturligvis det viktigste hjelpen et krigstraumatiserte menneske kan få. Men et annet viktig skritt på veien tilbake inn i fellesskapet kan også være å møte medmennesker, mennesker som ser og som prøver å la være å dømme urasjonelle og ulogiske reaksjoner og handlinger altfor fort og altfor hardt. Og det medmennesket mener jeg at vi kan prøve å være alle sammen, uansett alder, uansett om vi har yrkeskunnskap rundt den slags tematikk eller ikke.
Ønsket mitt er at dette skal være en inspirasjon for videre diskusjoner om det å være et medmenneske, og også om hvordan vi forholder oss til rammene for normer. Må man oppføre seg som alle andre for å aksepteres som normal? Eller finnes det plass til å ha annerledes og tidvis tung livserfaring og likevel få plass i fellesskapet?
Jeg heter Kirsti Torhaug og er skuespiller, utdannet ved Statens Teaterhøyskole.
Jeg bor og arbeider i Stockholm, men de siste ti årene har jeg også jobbet mye i Norge, framfor alt med teater, men også med tv.
Høsten 2022 debuterte jeg med "Fornuftens skjøre grense", første bok i Amazonas-trilogien på Pitch Forlag. Bok to "Begjærets anatomi" kom høsten 2023, og siste bok "Fragmenter av et liv" er planlagt utgitt høsten 2024.
Trilogien handler om onkelen min Per Torhaug, overlever fra en konsentrasjonsleir i Tyskland, og om hans kamp for å erobre livet sitt på nytt, men også om hans enorme og nærmest grenseløse livslyst som flere ganger førte ham til eksistensens ytterste grense.
Har du noen tekniske krav til arrangøren?
Lydanlegg, projektor og lerret/eller hvit vegg. En mikrofon, dersom lokalet er stort.
Programlengde:
60 minutter
Tidsbruk opprigg/nedrig
10 min/5 min
Kontaktinformasjon forfatter:
kirstitorhaug@gmail.com
