Selvmord er ikke lenger noe som japanske unge begår. Norge er blitt et land der om lag to mennesker tar livet sitt hver eneste dag, og det betyr at det sitter utrolig mange igjen i sjokk og avmakt. Tema for foredraget mitt er altså ikke selvmord, men hvordan vi som samfunn kan hjelpe alle dem som skal prøve å leve videre. Jeg vil påpeke at første bud er å forsøke å forstå, prøve å få innsikt i hvordan slik sorg tærer på den som savner.
Litteratur opplyser. Faglitteratur er nyttig når det gjelder psykisk helse, men for å få små gløtt inn i dette marerittet, trengs skjønnlitterær skildring med alle de vonde fasettene.
Dag blir ikke dag er ei bok som setter ord på smerten, og den er ei bok som kan hjelpe mennesker rundt til å forstå at de må våge å møte den som sørger. Sorg etter selvmord går ikke over, men alle trenger ei hånd å holde i for å makte å leve videre.
Den andre boka, To liv, er også ei bok om sorg etter selvmord, men også om kampen mange foreldre står i før et barn eller en ungdom gir tapt og ikke orker mer. Også her er det skildringer, lyrisk og prosalyrisk, som tegner denne virkeligheten.
Den som sørger, forstår ikke at livet faktisk går videre. Fuglene synger, - mot all fornuft. Den som sørger eier ikke kraft eller evne til å se lys. Jeg ønsker å vise hvordan disse 135 menneskene rundt kan støtte og hjelpe. Jeg tror at jeg klarer å formidle noe av dette gjennom romanen og den prosalyriske boka mi.
Den første gangen jeg forstod at lesing og litteratur kan fungere som døråpner for unge mennesker, var i praksisperioden min da ei 14 år gammel jente rakk opp hånda og spurte om hun kunne ta abort med strikkepinne. Vi hadde akkurat lest «Du er grei kar, du Richard», av Johan Borgen. Siden er det blitt mange slike situasjoner og viktige samtaler.
Jeg ønsker å formidle lesingens betydning også på dette feltet, og vil vise gjennom Skyggebarn hvordan utenforskap, omsorgssvikt i familien, tafatt barnevern, rusmisbruk, kroppspress og skolevansker kan virke på barn og unge. Jeg vet mange føler seg alene med slike vansker, og det å få til reell samtale med de unge, er utrolig viktig. Jeg tror ei bok som gir noe gjenkjennelse, kan være med å åpne for et ungt menneskes forståelse for egen situasjon, og dessuten bidra til nødvendige samtaler.
Skyggebarn har barnets synsvinkel, og med dette lettere skaper identifikasjonsfølelse for de unge. Boka gir neppe noen fasitsvar, men det allmenne i problemer og reaksjoner skal kunne åpne for den gode samtalen, eller i hvert fall et ungt menneskes søken om hjelp med sine ting.
Selvmord er ikke lenger noe som japanske unge begår. Norge er blitt et land der om lag to mennesker tar livet sitt hver eneste dag, og det betyr at det sitter utrolig mange igjen i sjokk og avmakt. Tema for foredraget mitt er altså ikke selvmord, men hvordan vi som samfunn kan hjelpe alle dem som skal prøve å leve videre. Jeg vil påpeke at første bud er å forsøke å forstå, prøve å få innsikt i hvordan slik sorg tærer på den som savner.
Litteratur opplyser. Faglitteratur er nyttig når det gjelder psykisk helse, men for å få små gløtt inn i dette marerittet, trengs skjønnlitterær skildring med alle de vonde fasettene.
Dag blir ikke dag er ei bok som setter ord på smerten, og den er ei bok som kan hjelpe mennesker rundt til å forstå at de må våge å møte den som sørger. Sorg etter selvmord går ikke over, men alle trenger ei hånd å holde i for å makte å leve videre.
Er ei bok om sorg etter selvmord, men også om kampen mange foreldre står i før et barn eller en ungdom gir tapt og ikke orker mer. Også her er det skildringer, lyrisk og prosalyrisk, som tegner denne virkeligheten.
Den som sørger, forstår ikke at livet faktisk går videre. Fuglene synger, - mot all fornuft. Den som sørger eier ikke kraft eller evne til å se lys. Jeg ønsker å vise hvordan disse 135 menneskene rundt kan støtte og hjelpe. Jeg tror at jeg klarer å formidle noe av dette gjennom romanen og den prosalyriske boka mi.
Christi Sjetne har gitt ut to romaner, bøker som henter mye fra egne erfaringer og opplevelser både privat og fra 40 år i skolen.
