Med raushet, overskudd, presise observasjoner og overraskende vendinger byr Mitt kvite hår i vinden på dikt både til glede og ettertanke.

Eg vandrar helst med henne, ho

som framleis er mi brud, framleis like ung

og fager som ho var då ho bar liljer

i den vesle kyrkja for over førti år sidan: Her,

langs strendene går vi. Her

har eg lov å vera ein slik tullete gamling som eg vart:

litt krøkt, med staven og den grøne frakken

og mitt kvite hår i vinden. Eg gjeng i eitt

med grønske, raudbrun tare, strandsmelle,

fjøresaltgras og med stein

som havet sleikjer mjukt. Men stundom

brølar det med fròde om kjeften, glefser

med kvite tenner mot oss, vi vêrbitne

fenomen ved stranda lik tusenårgamle klipper

‍