I boken Dødsgrøss møter du alt som får det til å gå kaldt nedover ryggen - skrevet av noen av Norges fremste barnebokforfattere. Her er 11 grøssende, gode noveller for deg som liker mørke hemmeligheter, mystiske steder og mareritt du aldri våkner fra.

Alle forfatterinntekter går uavkortet til REDD BARNA!

Dette er historiene i Dødsgrøss:

Jenta under isen av Aleksander Kirkwood Brown

Dukken av Monika Steinholm

Stemmen fra graven av Arne Lindmo

Natt til fredag 13. av Hanne Gjerde

Mørkestredet 666 av Frode Eie Larsen

Sykebesøket av Nina Borge

Kråkene av Kristian Mehlum Lie

Marerittet av Myriam H. Bjerkli

Fugleskremselet av Birgitte Wærstad

Den lange stormen av Alexander Istad

Hodeskallen av Elin Viktoria Unstad

Boken er illustrert i farger av Martin Norell

‍

Kvit stig
morgon skir

Kvitt veks lyset
frå mor sin munn

Legg seg over sjøen
i ei bøn

Aron vert fødd 18. oktober 1877 og veks opp i tronge kår på Sunnmørs-kysten. Livet og dauden er tett på familien ved fjorden, dei mister ein veslebror og snart endå ein. Aron tek hyre til sjøs 20 år gammal og mønstrar på skipet Undine av Haugesund. Fyrstereisa endar i tragedie: I storm går skipet på grunn utanfor Portugal, og berre halve mannskapet bergar seg.

Kvit stig morgon skir fortel om eit liv ved og på sjøen, i ei tid då menneska stod nærare naturen og var avhengige av det fjorden og markene gav. Samspelet gjorde det mogleg å leve, men alltid på nåde.

Med ein veldig nærleik til naturen og alt levande diktar Hilde Myklebust fram livet til sin eigen oldefar.

Jonas er dritforelska i Manuela, men han har null erfaring med jenter og aner ikke hvordan han skal få oppmerksomheten hennes. Når han overhører en samtale om dickpics, bestemmer han seg for at dette er veien å gå for å bli lagt merke til. Men det viser seg snart at dette skal bli starten på en rekke katastrofer. Den første er at Jonas må klare seg en hel lørdag uten mobilen. Nå må han ut av huset og henge med den rare kompisen sin, Brutus. Hva skal de finne på uten skjerm? Hva gjør man ute en hel lørdag? Snart venter katastrofe på katastrofe. Helt til det også skjer et mirakel.

‍

Det finst ei teikning, frå den tolv år gamle Malins hand, av høgblokka med ei bærtung rogn framom, hausthimmel bak.

Over elleve hundre leilegheiter, og den ikoniske høgblokka i tillegg - dette er Risvollan burettslag i Trondheim. Her flytter to vaksne saman, og Vidar og Malin blir stesysken. Kvardagane faldar seg ut, og slik tomflaskene under vasken hopar seg opp, veks fortida i omfang. No er ungane for lengst vaksne, og Malin er forsvunnen. Om ho verkeleg er daud denne gongen, må det vel vera riktig av Vidar å leite etter ho? Om ho igjen er i fare, er det kanskje endå viktigare?

Svart skissebok er ein raus roman om ei handfull menneske frå Noregs største frittståande burettslag.

En hyllest til vanlige folks strev for verdighet og selvrespekt

Var du nøysom og flittig, viste du omtanke for andre og var til å stole på? Hadde du reine laken på klessnora og pene blomster i vinduet? Da hadde du krav på respekt og ære. Er det slik ennå?

I Skikkelige folk skildrer Ingar Kaldal denne moralkoden og spør om skikkelighetskulturen er i ferd med å gå tapt i ei tid hvor mer og mer av livet styres av konkurranse og skjermer.

Skikkeligheten var en vei til ære og anerkjennelse uavhengig av rikdom og sosial rang. Den handlet om å vise hensyn, være redelig og pålitelig, høflig og lojal, om å yte sin skjerv, om flid og om ærlighet.

Kaldal finner denne kulturen i minner og fortellinger om hverdagslivet før i tida. Gjennom historiske sveip fra 1800-tallet til i dag viser han hvordan den spilte seg ut på varierende måter i ulike miljøer: fra byen, via fabrikken til skogen og inn i hjemmet, fra fredstid til krigstid og tilbake igjen.

Hvorfor og hvordan var skikkeligheten verdifull - for menneskene og for fellesskapet? Og hva har skjedd med den i dag?

Sunnmøre, Hausten 1902. Dotter til storbonden, Hedda Fosen, blir funnen brutalt drepen i den avsidesliggande Mardalen. Johan Ryer, fersk overkonstabel frå Ålesund, blir send for å etterforske. Med seg får han systera Sonja som assistent.

Krøkt mellom fjord og fjell ligg grenda der det usagde veg tyngre enn det sagde. Sterke krefter står steilt mot kvarandre, og no har noko mørkt sloppe laus.

Ryer-serien følgjer det umake etterforskarparet Johan og Sonja - han nøyaktig, mild og oppteken av detaljar, ho intuitiv, frittalande og med lite til overs for autoritetar. Eit klassisk mordmysterium i historisk drakt - med sterke karakterar, lun humor og den stille uhygga som berre ei avsides norsk fjordbygd kan romme.

Det er mykje som kan bli øydelagt i ein vanleg familie. Jammen bra at førsteklassingen Oskar har limpistol så han kan lime ting saman igjen. Særleg storesøster Ida sine ting. Men kva med alt det som ikkje kan limast? Fiskestenger på havets botn, uventa vikarar og bortkomne dinosaurar? Og dei dagane då alt blir feil, går det an å reparere dei? Ein må i alle fall prøve! Farmor tek bomba i redningsaksjon til sjøs, Oskar trøystar eit knust hjarte med måling og stein, og Ida finn ut at ho er modigare enn ho trur. Kanskje er det av og til best å gjere som Oskar? Berre gi drallen og mose på?

Oskar og eg. Alle tinga vi har er ein knallsterk oppfølgjar til sals- og kritikarsuksessen Oskar og eg. Alle plassane vi er og passar perfekt som høgtlesingsbok for heile familien.

‍

Helena og Bertine, bor i hver sin etasje i samme bygård. De kjenner ikke hverande og lever vidt forskjellige liv. Helena tilbringer all sin tid i leiligheten som mor for lille Isabella - som hun skal gi en ganske annen barndom enn hun opplevde selv.

Bertine er en travel yrkeskvinne som har store forventninger til et forhold som inntil videre bare består av uforpliktende sex.

Dramatiske begivenheter bringer dem sammen. De to har forskjellige utfordringer. I noen skjebnesvangre dager blir de hverandres livsviktige støtte.

Vinterfuglene er en roman om ensomhet og lengsel, med dypt mørke og streif av håp. Som i sin første roman Måten du sitter på, er som marsipan formidler May Lise Hoel dystre begivenheter med poetisk nerve og også streif av lykke.

‍

Eg hatar det når folk spør kvifor eg haltar. «Har du skada foten? Er det ein fotballskade?» Så må eg seie at det er lenge sidan, og spørsmåla tar aldri slutt. Dei siste åra har eg begynt å seie ja. Ja, eg har skada meg, og når dei ser på meg og ventar på meir info, seier eg ingenting. Eit ja er alt dei får. Eg drit i om dei føler seg dumme. Eg føler meg uansett dummast. Styggast. Handikappast.

‍Miriam har levd med skada fot sidan ho var to år gammal. Ho haltar og har store smerter. Då ho fyller seksten, får ho beskjed frå legane på sjukehuset om at ho må amputere foten. Kort tid før operasjonen møter Miriam den kjekke guten Torjus, som ho blir hovudstups forelska i. Kan ho greie å fortelje han kva ho skal gå gjennom på sjukehuset? Og kva vil han seie når han får vite sanninga om kroppen hennar?

‍På ein skala frå éin til ti er ei sterk og personleg historie om kroppskompleks, om å kjenne seg annleis. Samstundes er det ei forteljing om å overvinne frykta for å seie sanninga og om å kome seg vidare i livet.

Har du noen som forteller eventyr og fortellinger til deg? Det har Magnus. Áddjá forteller allslags historier. Magnus har oppdaget at folk kaster søppel i havet, og så skylles det i land. Han snakker med áddjá om dette. Og da forteller áddjá om havets mor. Om natta har Magnus en underlig drøm. Parallelltekst på nordsamisk og norsk.

De andre barna plager Girste, og lærerene ser ikke. Girste er lei seg. Alt vil forandres når hun får uventet hjelp.Den nye vennen har særlige krefer, og ting som gjør at man må være ærlig når han er i til stede. Les fortellingen om hvordan skolen kan bli bedre med hjelp av lærer, elever og foresatte.

Skuvllas eará mánát givssidit Kirstte, ja oahpaheaddjit eai oainne. Kirsttes lea váivi.Buot rievdá go son oažžu vuorddekeahtes veahki. Ođđa ustibis lea erenoamáš fámut, mat dahket ahte juohkehaš ferte muitalit duohtavuođa go son lea das. Loga fal muitalusa moskuvllas šaddá buoret dilli oahpheaddjiid, oahppiid ja vánehmiid vehkiin.

Milo og lillesøster Sol skal legge seg. Men hvorfor måtte pappa lese en så skummel bok på sengekanten?

En morsom og lavmælt billedbok for de minste, om å håndtere redsel ved hjelp av fantasien.

‍

Dette er dikt om lytting. Ikke bare å lytte med ørene, det handler om å være et sansende vesen, om å lytte til naturen, øyeblikket og den andre. Og det farefulle og fyllestgjørende ved å slippe tak i grensene sine. Å la spørsmålene holdes åpne, uroen få virke.

Bokens tre deler er døds- og livsnære, og samtidig blottet for tradisjonelle poetiske hierarkier for skjønnhet. Det finnes et dypt alvor - og også innslag av en filosofisk eksistensialistisk dialog, men døden og kjærligheten behandles med lekenhet og humor.

Ein førtidspensjonert lærar er mistenkt for å ha stifta fleire brannar, men blei aldri tiltalt for dette. Da han nokre år seinare skal køyre over fjellet for å hente tinga sine der han arbeidde som lærar, blir han stansa av same politimannen som prøvde å få han fast for brannane. Det kan sjå ut som politimannen endeleg har fått eit høve til å hemne seg for at han slapp unna den gongen. Men ganske snart snur situasjonen til mannens fordel.

Forklaring er eit forsøk på å gi eit bilde av hendingane og situasjonane som har drive mannen dit han er i dag. Det er lett å få sympati med han, men det er likevel noko som skurrar i det han fortel.

‍

«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga «Stilleben».

Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskeseddel til årets lune og nære samling Passasjernotat. Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass.

Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker.

Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og i sosiale medier. I dagsturhytter og som del av skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. I eit førtitals diktantologiar.

«Filmatisk og fargerik poesi» var avistittelen då VG meldte samlinga «Fotografi av to som dansar». Ei bok som også vart kåra til «Årets diktsamling» av Dagbladet dette året. Men der boka frå 2005 var beskjeden i omfang, er «Passasjernotat» (lik «Resten av kvelden») blitt ein aldri så liten murstein av ei poesibok. Likevel. Ei diktbok der samtlige tekstar står fram for lesaren i ei minimalistisk, mild og lågmælt form.

Etterord av poeten og litteraturkritikaren Helge Torvund.

‍

Dikta i denne samlinga utforskar kor hardt barndommens grep kan vere på eit vakse menneske. Ein fars sinne, med djupe røter frå generasjonar tilbake, har på mange måtar forma diktar-eget. Ho er òg sint, og redd for å føre vidare den vonde arven til sine eigne barn. Det handlar om å prøve å gi omsorg til - og gi slepp på det indre barnet ho framleis har i seg.

Eg gjekk til kyrkja for å synge

ikkje for å tru

den vesle kroppen min sleppte ut

ei stemme som vibrerte

mot meg og bad om frelse.

Mitt første minne

frå kyrkja er at det regna og presten

koppa handa, vatnet rann mjukt

over håret til broren min, han græt

faren min snudde seg mot altartavla.

Vi falda hendene

framfor oss:

kven bad vi til, kven

gav oss

eit utvaska svar?

‍

Den følelsen man har når man føler verden brenner og ingen bryr seg. Når man roper i motvind og lyden blir slukt. Når alle andre bare fortsetter livet uten å se seg om, og du prøver febrilsk å peke på alt som raser. Når det føles som du er helt alene i en verden som som går i oppløsning. Det brølet som bygger seg opp. Senene i halsen spennes, pusten trekkes dypt og urkraften velter ut!

«Unn deg denne. Les den langsomt. La den synke.»

Kim Småge

‍