Har du noen som forteller eventyr og fortellinger til deg? Det har Magnus. Áddjá forteller allslags historier. Magnus har oppdaget at folk kaster søppel i havet, og så skylles det i land. Han snakker med áddjá om dette. Og da forteller áddjá om havets mor. Om natta har Magnus en underlig drøm. Parallelltekst på nordsamisk og norsk.

De andre barna plager Girste, og lærerene ser ikke. Girste er lei seg. Alt vil forandres når hun får uventet hjelp.Den nye vennen har særlige krefer, og ting som gjør at man må være ærlig når han er i til stede. Les fortellingen om hvordan skolen kan bli bedre med hjelp av lærer, elever og foresatte.

Skuvllas eará mánát givssidit Kirstte, ja oahpaheaddjit eai oainne. Kirsttes lea váivi.Buot rievdá go son oažžu vuorddekeahtes veahki. Ođđa ustibis lea erenoamáš fámut, mat dahket ahte juohkehaš ferte muitalit duohtavuođa go son lea das. Loga fal muitalusa moskuvllas šaddá buoret dilli oahpheaddjiid, oahppiid ja vánehmiid vehkiin.

Milo og lillesøster Sol skal legge seg. Men hvorfor måtte pappa lese en så skummel bok på sengekanten?

En morsom og lavmælt billedbok for de minste, om å håndtere redsel ved hjelp av fantasien.

‍

Dette er dikt om lytting. Ikke bare å lytte med ørene, det handler om å være et sansende vesen, om å lytte til naturen, øyeblikket og den andre. Og det farefulle og fyllestgjørende ved å slippe tak i grensene sine. Å la spørsmålene holdes åpne, uroen få virke.

Bokens tre deler er døds- og livsnære, og samtidig blottet for tradisjonelle poetiske hierarkier for skjønnhet. Det finnes et dypt alvor - og også innslag av en filosofisk eksistensialistisk dialog, men døden og kjærligheten behandles med lekenhet og humor.

Alle andre steder enn her er en sønns forsøk på å bli kjent med sin egen far før det er for sent.

Fortelleren i romanen, en deprimert forfatter og familiefar, finner en eske med videokassetter på loftet. Kassettene tilhører faren, en aldrende og syk krigsjournalist bosatt i utlandet. Sønnen får kassettene digitalisert, og dykker inn i farens kaotiske og omflakkende fortid, i håp om å forstå hvem han var og hvorfor han hele tiden reiste vekk. Farens fortid og fortellerens nåtid veves sammen gjennom noen høstmåneder. Far og sønn blir sykere. Dagene blir mørkere.

‍

Ein førtidspensjonert lærar er mistenkt for å ha stifta fleire brannar, men blei aldri tiltalt for dette. Da han nokre år seinare skal køyre over fjellet for å hente tinga sine der han arbeidde som lærar, blir han stansa av same politimannen som prøvde å få han fast for brannane. Det kan sjå ut som politimannen endeleg har fått eit høve til å hemne seg for at han slapp unna den gongen. Men ganske snart snur situasjonen til mannens fordel.

Forklaring er eit forsøk på å gi eit bilde av hendingane og situasjonane som har drive mannen dit han er i dag. Det er lett å få sympati med han, men det er likevel noko som skurrar i det han fortel.

‍

«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga «Stilleben».

Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskeseddel til årets lune og nære samling Passasjernotat. Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass.

Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker.

Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og i sosiale medier. I dagsturhytter og som del av skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. I eit førtitals diktantologiar.

«Filmatisk og fargerik poesi» var avistittelen då VG meldte samlinga «Fotografi av to som dansar». Ei bok som også vart kåra til «Årets diktsamling» av Dagbladet dette året. Men der boka frå 2005 var beskjeden i omfang, er «Passasjernotat» (lik «Resten av kvelden») blitt ein aldri så liten murstein av ei poesibok. Likevel. Ei diktbok der samtlige tekstar står fram for lesaren i ei minimalistisk, mild og lågmælt form.

Etterord av poeten og litteraturkritikaren Helge Torvund.

‍

Dikta i denne samlinga utforskar kor hardt barndommens grep kan vere på eit vakse menneske. Ein fars sinne, med djupe røter frå generasjonar tilbake, har på mange måtar forma diktar-eget. Ho er òg sint, og redd for å føre vidare den vonde arven til sine eigne barn. Det handlar om å prøve å gi omsorg til - og gi slepp på det indre barnet ho framleis har i seg.

Eg gjekk til kyrkja for å synge

ikkje for å tru

den vesle kroppen min sleppte ut

ei stemme som vibrerte

mot meg og bad om frelse.

Mitt første minne

frå kyrkja er at det regna og presten

koppa handa, vatnet rann mjukt

over håret til broren min, han græt

faren min snudde seg mot altartavla.

Vi falda hendene

framfor oss:

kven bad vi til, kven

gav oss

eit utvaska svar?

‍

Den følelsen man har når man føler verden brenner og ingen bryr seg. Når man roper i motvind og lyden blir slukt. Når alle andre bare fortsetter livet uten å se seg om, og du prøver febrilsk å peke på alt som raser. Når det føles som du er helt alene i en verden som som går i oppløsning. Det brølet som bygger seg opp. Senene i halsen spennes, pusten trekkes dypt og urkraften velter ut!

«Unn deg denne. Les den langsomt. La den synke.»

Kim Småge

‍