I bygda Orkdal sent på 1970-tallet oppstår det rykter blant de kvinnelige sykepleierne om at bestyreren på sykehjemmet blir sett med sprøyte i nærheten av de eldre når de dør. En fortrolig gruppe av sykepleierne snakker sammen om det. Tanken er i begynnelsen for utrolig, men nye hendelser gir den næring, og de begynner å holde øye med bestyrer Arnfinn Nesset i hemmelighet. De leter etter bevis, og er samtidig livredde for ham. Hvis mistanken er sann, er sjefen deres en farlig drapsmann. Når radiomeldingen om at den betrodde bestyreren, aktiv i musikklivet og den lokale menigheten, er arrestert, tror mange først at det må være en feil.

Simen Sætre har skrevet en banebrytende true crime om 1980-tallets mest omtalte drapssak i Norge. Arnfinn Nesset ble i 1983 dømt for å ha forgiftet og drept 22 eldre mennesker på sykehjemmet han var bestyrer for i Orkdal. Og han er jevnlig på lister over verdens verste seriemordere. I alvorlighetsgrad kan saken i nyere norsk historie bare sammenlignes med terroraksjonen i 2011. Det finnes likevel ikke noen samlet fremstilling av saken i bokform.

Sætre har hatt innsyn i alle etterforskningsdokumenter av Nesset-saken - et materiale som offentligheten ikke har fått innsyn i tidligere, og som bringer ny innsikt i saken og setter den i et annerledes lys. I samtalene med etterforskerne går Nesset først langt i å beskrive livet sitt, også drapene han erkjenner å ha begått, og spekulerer i motiver for dem. Han beskriver en «trang til å drepe» som skal ha oppstått i ham, og gir utslag i fysiske reaksjoner som svette og hjertebank. Han tar på seg drap på langt flere mennesker enn han fysisk kan ha begått. Før rettssaken trekker han imidlertid alle tilståelsene. I retten hevdet han at han ble presset i avhørene og ikke turte annet enn å tilstå.

I en omtale av Nesset-saken tjue år senere, i 2002, skrev Adresseavisen at «ingen har løst gåten Arnfinn Nesset». Tross alle spekulasjonene ble det aldri forstått, eller forklart, hvorfor Nesset skulle ha begått drapene. Et annet element av denne gåten er at Nesset ble dømt på indisier. Han var i besittelse av giften curacit, etter eget utsagn for å avlive hunden sin og naboens mår, men det fantes aldri noe teknisk bevis som kunne slå fast at han hadde begått de 22 drapene. Denne boken er et forsøk på å løse «gåten Arnfinn Nesset».

‍