De nominerte til NTNUs litteraturpris

NTNUs litteraturpris 2019 går til «et norskspråklig skjønnlitterært verk av høy litterær kvalitet» som er utgitt i 2017 eller 2018 og skrevet av en nålevende forfatter med tilknytning til Trøndelag. Juryen har vurdert nærmere 50 bøker og står igjen med fem finalister. Prisen på 20 000 og et diplom, deles ut under Trondheim litteraturfest lørdag 26. oktober.

 

I forbindelse med prisutdelinga, har NTNU bestilt lesninger av de nominerte verkene fra studenter ved litteraturvitenskap på NTNU. Disse kan leses under. Det arrangeres også en kritisk diskusjon om de nominerte verkene i forkant av prisutdelinga. «Men er det bra?»-panelet består av Frode Lerum Boasson, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU; Terje Eidsvåg, kulturkommentator i Adressa og Anne Berit Lyngstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

 

 

Martin Ingebrigtsen, riv av seg ansiktet

«bror min med lys i hovudet som tyt ut av alle opningar / når eg forsøker å sove i toppkøya, seier eg / du er ei discokule, bror / vi slåst ofte». Slik åpner diktsamlingen riv av seg ansiktet av Martin Ingebrigtsen og presenterer en barndomsfortelling fortalt av et ungt dikt-jeg. Med poesibrillene på er det lett å lese setninger som «lys i hovudet» metaforisk. Noe er virkelig og noe er bilder som brukes for å forklare denne virkeligheten. Denne forståelsen blir derimot snudd på hodet idet man blar om til neste side. Her møter vi moren til dikt-jeget som lager suppe av knoklene til en statsminister, og vi beveger oss inn i en verden som gir assosiasjoner til drøm og eventyr.

Første del av diktsamlingen er lite spesifikk når det kommer til sted. Man får som leser et inntrykk av områder omringet av natur, og det eneste stedsnavnet vi får fastslått er «Liktjønna». Etter et Google-søk finner jeg ikke noe sted ved dette navnet. «Litjtjønna» finnes det derimot flere av i Norge, blant annet i Trøndelag. Dette indikerer et ungt dikt-jeg med et barns evne til å misforstå hva et ord egentlig heter og gi det ny mening. Eller heter vannet faktisk Liktjønna? I et fiksjonsunivers som tidvis ligner vårt, men også skiller seg markant fra det, er begge deler en mulighet. Ambivalensen mellom drøm og virkelighet er noe som varer fra man åpner diktsamlingen til man lukker den. Det gjør at den er vanskelig å lukke for godt. Hvert dikt åpner opp for nye, interessante aspekter ved hver gjennomlesning.

I de andre delene av diktsamlingen møter vi et eldre dikt-jeg. I disse delene er Trondheim som sted viktig. Diktene knyttes til steder som Bustadblokka, Othilienborg, Svartlamoen, Hoeggen kirke og puben Ramp. Der hvor naturen var viktig i første del, får det urbane mer plass i disse delene, uten at naturen som element viker unna helt.

I riv av seg ansiktet blir man møtt med marerittaktige episoder, men også drømmende og skjøre beretninger: «eg seier: eg er ingen elskar / så når eg elskar deg, er det fordi / ansiktet ditt er av vatn,
fordi / det dryp mot meg / og legg seg / på mitt». Ingebrigtsen forener det drømmeaktige og det virkelige,
naturen og det urbane og ikke minst – det vakre og det groteske.

Tiril Lyslo Haugskott
Master i allmenn litteraturvitenskap, NTNU

 

Johan Mjønes, Heim

I Johan B. Mjønes’ roman, Heim, møter man den dødssyke Jørgen Heim. Fra sykehjemsenga drømmer Jørgen om livet, om oppveksten på familiegården, om å bakse med forventninger og forpliktelser knyttet til familie og arv, og om det å vokse opp i skyggen av en eldre bror, som skulle ha vært den som ble odelssønn.

Mjønes utviser en narrativ stålkontroll der han manøvrerer leseren gjennom en tilværelse der tid, sted og virkelighet flyter sammen, opphører og gjenskapes. I spillet mellom det bevisste minnet og de assosiasjonseggede minnene som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten, har Mjølnes skapt et rørende og tankevekkende innblikk i hvordan livets mange dager spiller inn i livets siste.

Det er en slags tosidighet i Heim, som er sterkt tilstedeværende på ulikt vis gjennom hele romanen. Jørgen, som har brukt barndommen på å løpe etter broren, bruker sine siste timer på å jages av minnet om ham. Han som før har følt seg fanget av familien, ligger nå alene. Skildringene av alderdommen får mye av sin tyngde av de stadige kontrastene til barne- og ungdomsårene. Gjennom en ørliten vending, glir hovedpersonen fra armene til pleieassistenten til armene til farfar, som bærer ham fra bålet over i sleden fordi han har sovnet fra arbeidet i skogen på familiegården.

Romanens klare tankestrømspråk komplementerer de glidende overgangene mellom sykehjemmet og minnene på en måte som gjør at leseren lett blir dratt med og inn i Jørgens stadig skiftende virkelighet. Det som rykker en tilbake, er hovedpersonens pasientjournal som gradvis fylles ut gjennom romanen. De gripende episodene man opplever gjennom Jørgen, blir her skjematisk og kaldt oppsummert i enkle setninger: «Ingen effekt av microlax. Tømt manuelt med godt resultat»; «100 ml ernæring + sårstell». Denne effektive kontrasteringen minner leseren på at romanen ikke bare omhandler livets gang, alderdom og død. Innblikket i sykehjemmet gir
romanen nok en dimensjon, preget av politiske undertoner.

Tosidigheten kommer også til uttrykk på måten Mjønes klarer å blande det vakre inn i det mer grusomme. Beskrivelsen av Jørgens sykdomspregede, glassaktige hender er urovekkende, men også vakker. Det legges mye ynde i å beskrive hvordan blodårene ligger under glasshuden, og de små nyansene i morgenlyset i sykehjemværelset. Den gjennomgående spenningen tosidigheten skaper, gjør Heim til mer enn et rørende bilde på tilværelsen til en gammel, syk mann som tenker tilbake på livet. Romanen er også tankevekkende og klok, og ikke minst vond og vakker.

Edith Embla Frydenlund
Bachelor i allmenn litteraturvitenskap, NTNU

Tora Seljebø, Huset på prærien

«Det er eit lys i meg som kan ta meg med kor som helst. Det er slik kjærleik er meint å kjennast.» Hvor langt er vi villige til å gå i søken etter kjærlighet? Hvor går grensene mellom kjærlighet og overgrep, fantasi og virkelighet, lys og mørke? Dette er problemstillinger vi konfronteres med i Tora Seljebøs roman Huset på prærien, hvor også grensene mellom roman- og lyrikksjangeren utfordres. Hver side kan leses som prosadikt, som gir glimtvise innblikk i en ung jentes lengsel etter å bli sett.

Den navnløse jeg-fortelleren bor sammen med moren og søsteren i et ensomt hus i ødemarken: «Huset låg forlate ute på prærien. Vegane forsvann ut i endelause åkrar før dei lovlause områda overtok». Settingen kan virke kjent for lesere som har vokst opp med Laura Ingalls Wilders klassiske barnebøker om en nybyggerfamilie på den amerikanske prærien. Men til forskjell fra Little House-bøkene, er ikke dette en roman om en trygg og god kjernefamilie og et hus som beskytter mot farer. Seljebøs roman tematiserer fraværet av ømhet mellom moren og jeget, og, som følge av det, en rivaliserende søskenkjærlighet. Her blir huset på prærien snarere et bilde på jegets ensomhet og stillstand. Veiene som forsvinner ut i lovløse områder kan på sin side leses som et varsel om hvor langt jeget er villig til å gå for å få «vere ein løyndom» når en mystisk hestetemmer flytter inn. Hestetemmerens inntreden blir starten på nattlige kjøreturer, på en lengsel etter å bli elsket som er vond og vakker på samme tid, på en drøm om å komme seg vekk. Dobbeltheten i forholdet mellom den unge jenta og den voksne mannen gjenspeiles i romanens spill mellom lys og mørke: «Han kallar oss nattblomar. Vi er berre nattblomar, vi opnar oss og fell som klede omkring kroppen i eit mørklagt rom, så skal vi strøast ut eit ope bilvindauge, kvervle i lufta ei stund, falle som flekkar i asfalten».

På en søvntung prærie, hvor «varmen vibrerer og gjer ting utydelege,» er det vanskelig å skille mellom drøm og virkelighet, rett og galt. I dette landskapet, skildret i vakre og tvetydige poetiske bilder, blir det opp til leseren å avgjøre om de nattlige kjøreturene er lys i mørket – om de vil føre jeget til et bedre sted. Huset på prærien er en roman som vekker flere spørsmål enn svar, og som krever å bli lest sakte.

Guro Slåstad
Master i engelsk litteratur, NTNU
Frilansskribent

 

Carl Frode Tiller, Begynnelser

Hvordan bli lykkelig når lykken er det man frykter aller mest? For hva om alt forsvinner i det sekundet man senker garden? Miljøverneren Terje ligger for døden. Fortellingen beveger seg derfra og bakover i tid: Begynnelsen er slutten, slutten er begynnelsen, livet er døden og døden er livet. Vi er alle en gjentakelse av noe, som har gått forut for oss, for den eller det vi er. Vi tror vi kan bestemme over både klima, naturlig vekst og død. Men det viser seg at hverken det vi tror vi kan kontrollere eller det vi vet vi ikke kan kontrollere, men prøver oss på likevel, sklir ut mellom hendene våre.

Begynnelser er en sterk roman om et lite liv i en stor sammenheng. Tiller skriver tragikomisk og rammende om menneskets enkleste, men også vanskeligste oppgave: å leve uten å ødelegge alt for mye for seg selv, uten å la seg ødelegge av andre. Terje bremser seg selv før han blir for lykkelig. Han har hele tiden en fornemmelse av at noen ser på ham, at noe lurer bak ham: Det er livet som forsøker å nå ham. Han holder energiske foredrag om hvordan menneskets behov for å bygge veier og anlegge hyttefelter er en trussel for plantenes eksistens. Endringer i vekstvilkårene skader både naturen og Terje. I oppveksten flyttes han fra sitt vante habitat til et ensomt miljø som bringer frem det verste i ham. Man kan sette tilbake planten i sine opprinnelige omgivelser, man kan gi røttene næring for å sikre dens overlevelse, men hvor plasserer man et menneske som har blitt utsatt for tørke? Er det noen vits i det hele tatt å begynne å vanne og høste, er det kanskje ikke bare å akseptere at naturen går sin gang?

Alle organismer har en bestemt plass i økosystemet. Vi kan forsøke å endre på kretsløpet, flykte fra vår posisjon – med antidepressiver eller anti-klimakrisedemonstrasjoner. Det eneste som er sikkert, er at vi en dag må dø. Det er ikke noe i Begynnelser som ikke er aktuelt: Den handler om klima, om kriser, om ekteskap, kjærlighet, foreldre, depresjon, mørke og angst, den handler om et menneske. Den er et rørende, morsomt, ettertenksomt og ømt utsnitt av den store helheten, og
den er fortalt så relevant og nært at det er til å gråte over – fordi det er tragisk og samtidig vanvittig vakkert.

Pernille Høegh
Bachelor i allmenn litteraturvitenskap, NTNU 

 

Arild Vange, Livet i luftene

«Jeg ville ikke bli stående der jeg var, jeg ville videre, ville forandre.»
Livet i luftene består av fragmenter fra dagbøkene til flere tyske forfattere. Her møter vi Jean Paul, E.T.A. Hoffmann, Heinrich von Kleist, Karl Phillip Moritz, Robert Musil og Friedrich Schlegel ikledd fugleham, henholdsvis som to stykk svarttrost, linerle, gråtrost, måltrost og blåmeis. Gradvis flettes dagbokfragmentene sammen og utvikler seg til en enkeltstående fortelling, et poetisk manifest og en flerstemt sang. Forfatterne formelig synger med og om hverandre, og leseren blir samtidig presentert for både forfatternes biografiske og fuglenes biologiske liv. Eksempelvis blir vi kjent med Hoffmanns frykt for å gå fra forstanden og hvordan svarttrosten etterligner hønsekakling. Biografi og ornitologi glir over i hverandre, og effekten blir at kunstnerlivet, selve livet i luftene, på samme tid fremstår som fremmed, fantastisk og smått skremmende.

«Jeg ville føre dem sammen, vise at de var ei helhet. Men jeg fant ikke helheta, motsetningene sto uforsonlig mot hverandre.» Premisset for Vanges bok kan høres svevende ut. Men fordi tekstene på hver side tydelig er skilt fra hverandre, blir fragmentene nærmest frittstående prosadikt eller løsrevne tanker. Og det er i møtet mellom de ulike tankene at hver enkelt tekstbit vokser seg større. Sårt synger de ulike fuglene om hvordan de har tilkjempet seg et liv isolert fra omverden. Samtidig oppstår det en felles trøst i litteraturens luftige fellesskap, et fellesskap som skapes gjennom sammensetningen av de forskjellige stemmene ledet av Arild Vange som dirigent. Fritt står leseren selv til å skape sammenhenger mellom de ulike forfatterne og fuglenes sang – samtidig kan de sees på som et særegent uttrykk av Vange selv.

«Jeg ville rive ned skilleveggene mellom kunst og liv.» Sentralt blir ønsket om å sprenge grensene mellom subjektet og verden, mellom kunsten og livet. De forskjellige fuglene er alle isolerte stemmer som gjennom Vanges originalitet smelter sammen til en helhetlig, flerstemt sang. En sang som også får et feministisk perspektiv i form av Clara Schumanns stemme der hun preger hver side, kontrastert gjennom grå skrift. Det er som om Schumann presser seg inn i mannskoret og påtvinger leseren å bli hørt. På samme måte posisjonerer Vange seg inn i en tydelig tradisjon. Resultatet er et romantisk prosjekt, en roman på grensen til hva som kan kalles en roman, på samme tid fortelling og sang, der grensene mellom menneske og dyr, mann og kvinne, poesi og prosa smelter sammen.

Fredrik Guneriussen
Master i allmenn litteraturvitenskap, NTNU

 

NTNUs litteraturpris på Trondheim litteraturfest:

26.10, kl. 15.00
Men er det bra? NTNUs litteraturpris-spesial. 
Billetter: 50 / Gratis for studenter ved ISL

26. 10, kl. 19.00
Marie Aubert & Nina Lykke og NTNUs litteraturpris
Billetter: 150/100

 

Tidligere vinnere: 

2018: Maria Berg Reinersten, Reisen til Bretton Woods

2017: Sara Sølberg, Seismiske smell