Juryens begrunnelse:

Diktningen til Vemund Solheim Ådland er radikalt annerledes, den skiller seg fra alt annet i norsk samtidspoesi. Ådland debuterte i 2003 med et lite A6-hefte, bærende på en fremmed tittel – Sep pran ek – utgitt på mikroforlaget Gasspedal. Ikke bare var den beskjeden i format, diktene var også små – og dessuten nesten ikke til å forstå. Åpningen lyder:
‍
O

Ok. Brole – fni ek. Ok bo

E bi

La to

Ana. I ek.


O

I stedet for vers, setninger, musikalitet, metaforikk og det vi ellers forventer når vi åpner en diktsamling, møter vi her et lydlandskap og et bokstavbilde. Hyperkorte ord, lyder og enslige vokaler står spredt utover. Vi kan kjenne igjen noen småord – ok, bo, bi, osv. – men i mangelen på sammenheng er det først og fremst deres lydlighet og taktilitet som trer fram. Vi oppdager hvordan de er myke eller harde, seige eller tørre, brå eller lange. I Sep pran ek befinner Ådland seg ved litteraturens første forutsetning: å skulle skape, si, kommunisere. De gangene tekstene byr på korte glimt av gjenkjennelige ord eller setninger, er det som å bryte overflaten i et gisp etter mening: «Møt mik der.» Like raskt vender vi tilbake til utgangspunktet, lydbabbelet, ordsuppen: «Vein // o pok sli.» Diktene beveger seg i språkets randsone, der mening dannes og oppløses. Samtidig gir de plass til leserens fornemmelser og følelser, og i det ligger en form for omsorg

Etter debuten har Ådland utgitt Profylaktisk skjønnhet (2004), Ete (2005), Repetisjon og åpenbaring (2007), Grovt øye (2013) og Årsol (2019). De seks diktbøkene utgjør til sammen et uvanlig selvstendig poetisk prosjekt, som med årene har gjennomgått en merkbar utvikling. Meningsdanning og spill med betydninger har fått en større plass, uten at språket dermed har blitt mindre utfordrende, enn si omkalfatrende. Ådland har blitt stadig sikrere på sine virkemidler, og diktene har blitt dristigere og mer dramaturgisk gjennomarbeidede. I Ete består de første elleve diktene av språkmessige støt: «Ki – a. A a / I a, // e // le». Men så kommer det plutselig et ord: «sprekk». Og så: «Øm sy.» Noen sider senere: «Knel: sprik». Langsomt og ut av lydene vokser et fragmentert prosaspråk, der de sanselige fornemmelsene glir over i en mer håndgripelig og ytterst kroppslig verden, tidvis med erotiske undertoner: «Jeg var redd – derfor. Å. Esing i fingrene, stoffet buler – jeg vrir deg mot meg. Sett deg på meg. Men fort, holde balansen.

Med tida har stilen til Ådland blitt friere og langt mer ordrik. Grovt øye har tydeligere innslag av humor, alminnelig hverdagslighet, men også hyppigere drypp av vold og lyssky seksualitet. Antydede fortellinger, der scener og personer trer fram, gir diktene karakter av sterkt konsentrerte noveller: «Frømunn, ispose, og jeg lå og led i sengen, og / litt til. Konas stemme. Hun lyste i trusen. Gråt. Vått / mel, passet inntil kinnet. Trakt, arv, porto.» Likevel er det fortsatt i spenningen mellom språkets materialitet og mening, tilbakeholdelse og utemmet tale, at diktene oppnår liv og gnist

Tilbakevendingen til de samme situasjonene (bilturen, det seksuelle møtet), handlingene (sigarettrøykingen, spisingen, drikkingen) og ordene (substantiver som truse, melk, munn, arr, sol, salve, hår, frø, lår; adjektiver som bløt, våt, grov, varm, tørr, skåldet, strukket; verb som arve, gni, rydde) skaper en verden sammenholdt av sansninger i denne viltvoksende, overskuddspregede boka.

I den foreløpig siste samlingen Årsol er språket strammere, men ikke mindre knoppskytende; her møter vi på en rekke nyord, som «tåreløv», «hudlue», «øyeråte», «arrdråpe», «øregry» og «årsåpe». Diktene interesserer seg for (kroppslig) avfall og forvandlinger og sirkler rundt det ødelagte og utskutte, ikke minst seksualitetens mer utraderte grensetilfeller. Det er både groteskt, rått, ømt og overrumplende: «Jeg er grov, frimunnet. Mor spyr vann i nyklumpet / svertemelk. / Jeg drikker brå, bratt, sjøkald smertemelk. // Årsåpe. Sårsminke.

«Man kan i all selvfølgelighet konstatere at Vemund Solheim Ådlands bøker har sin helt egne plass i norsk litteratur», skrev Øyvind Ellenes i en panegyrisk anmeldelse av Grovt øye i Vinduet 3/2013. Selv om Ådland plasserer seg i margen av den norske poesien, er han en av dem man ikke kan forbigå når dette feltet skal beskrives. Hans betydning kommer ikke av en sentral posisjon, en bred appell eller en sporbar påvirkning på andre poeter, men av hvordan han i hver bok har utviklet sitt vare og brå diktspråk – bortenfor det toneangivende, og likevel med en umiskjennelig, vedvarende klang. Vemund Solheim Ådland er en poet som fortjener større oppmerksomhet for sin kompromissløse utvidelse av poesiens kampsone, lekestue og mulighetsrom.

Prisen ble delt ut på Drammensbiblioteket under Drammen litteraturfestival 19. mars 2026.

Triztan Vindtorn poesipris ble etablert av Drammen kommune i samarbeid med Aschehoug Forlag og Den norske Forfatterforening. Prisen ble første gang delt ut i 2013. Den skal gå til en nålevende forfatter med stor betydning for norsk poesi. Prisen er på 100 000 kroner.

Juryen 2026 består av: Henning Bergsvåg (juryleder), Hans Kristian Rustad, Katrine Heiberg, Aina Basso og Thula Kopreitan.

Se alt om prisen og de nominerte her

‍