‍Kjære grunnleggere, kjære medlemmer, kjære gjester, kjære ansatte

Gratulerer med dagen!

Da Einar Økland skrev brev til styret i Den norske Forfatterforening i desember 1967 med spørsmål om å lage en «arbeidsformidling» for forfattere der medlemmer kunne melde inn sine ønsker om hvor de ville opptre og hva de ville formidle, fikk han følgende svar fra DnFs formann Odd Bang-Hansen: «Vi har ikke sekretariat nok til å påta oss impressariojobb i stor stil…» «Men», fortsetter han, «sett i gang, du har vår velsignelse og du skal få alle de opplysninger du trenger fra oss.» Og satte i gang, det gjorde han, sammen med Bjørn Nilsen og Tor Obrestad stablet de på beina det som skulle bli Norsk Forfattersentrum.

"Jeg vil si at Norsk Forfattersentrum er
en insisterende femtiåring."

I dag markerer vi en femtiåring som holder seg godt. Ja, jeg vil si at Norsk Forfattersentrum er en insisterende femtiåring. Kampen for å skape en forståelse om at forfattere ikke er en gratisvare, har vært lang og krevende. Som svar på et brev der noen ønsket gratis «litteratur med mening» svarer Bjørn Nilsen i 1971: «Selvfølgelig er alle som skriver interessert i å nå ut, men det svært mange har vondt for å forstå, er at disse forfatterne samtidig helst skal kunne leve av det de skriver. Det er simplethen deres yrke på hel- eller deltid, og da vil de gjerne kunne betale husleie og kolonialregninger med det de tjener på denne måten. Det er ikke surhet eller vrangvilje, det er simpelthen et forsøk på å etablere respekt for et yrke.»

"Etablere respekt for et yrke.

Det oppsummerer mye av den innsatsen
Forfattersentrum har gjort opp gjennom årene."

Etablere respekt for et yrke.

Det oppsummerer mye av den innsatsen Forfattersentrum har gjort opp gjennom årene. I femti år har forfattere og ansatte skrevet telegram, brev på silketynt papir, telefaksremser, mailpåminnelser, facebookposter, snapchatstories, hatt møter, lange, kjedelige og korte og greie telefonsamtaler både med og uten ledning, brukt frokosttreff og nachspiel for å få folk der ute til å skjønne at forfattere også er en yrkesgruppe som skal ha betalt for jobben vi gjør. En essensiell del av denne kampen har vært våre distriktskontor som har forankret og utviklet arbeidet vårt lokalt. Etter femti år virker det som beskjeden har nådd fram. Få norske forfattere blir spurt om å opptre gratis på en festival eller å ta et et skolebesøk for å være snille. Det finnes fortsatt noen svake ledd, særlig opp mot lanseringsarbeid gjennom forlag, men de tilhører unntakene.

"Norsk Forfattersentrums minstesatser sikrer at både
forfattere og arrangører er enige om hva man kan forvente."

Kanskje merker man først hvor langt vi har kommet når vi trår utenfor våre grenser. Hvis man blir invitert på en festival eller en opplesning i utlandet, ligger det ofte som et premiss at man skal være takknemlige for å bli spurt og at dette er gratisarbeid. Eller snarer at det ikke er arbeid. For betaling endrer arbeidets karakter. Norsk Forfattersentrums minstesatser sikrer at både forfattere og arrangører er enige om hva man kan forvente. Betalingen gjør at vi som formidlere skjerpes, det stiller krav til oss, og det stiller krav til arrangørene. Denne kontrakten løfter nivået på formidlingen og gjør at formidlingen blir noe annet enn løst snakk på en scene eller en tilfeldig, stotrende opplesning. Det blir godt forberedte samtaler som er interessant for publikum og som fremmer lesning.

Olav H. Hauges ord «Den draumen me ber på» er slagordet når Norge er gjesteland under bokmessa i Franfurt 2019. Det er et slagord som åpner opp for det rommet vi alle har i oss og som vi forfattere kan være med å sette ord på. I Frankfurt vil man naturligvis vise fram de mange sterke forfatterne og bøkene våre, men man vil også vise fram det litterære norske systemet som Norsk Forfattersentrum er en essensiell del av. Fordi dette systemet er unikt, og noe andre land kan lære mye av.

"Det er en egen glede i å runde 50 millioner
i omsetning når man blir 50 år."

Organisasjonen vår har hatt vekst i store deler av vår eksistens. I årsmelding etter årsmelding konstateres det: Ny omsetningsrekord. Det kan vi også se i årets årsmelding så til de grader. Det er en egen glede i å runde 50 millioner i omsetning når man blir 50 år. Men kanskje viktigere er siste års økning i utbetaling til våre medlemmer på 14,3%. Først og fremst er denne veksten gledelig, det betyr mer penger til dere, flere oppdrag og flere gode litteraturopplevelser for publikum. Men vår modell med en statstøttet administrasjon økonomisk frikoblet fra omsetningsveksten er ikke uproblematisk. Vi har effektivisert driften over flere år og må passe oss så vi ikke sliter ut administrasjonen. Vi kjemper og vil fortsatt kjempe for økte bevilgninger over kulturbudsjettet fordi det arbeidet vi gjør er så viktig, men kan ikke se oss blinde på dette som eneste løsning, og bør på sikt også vurdere andre muligheter.

"DKS trenger en profesjonell overbygning,
forskning på kvalitet og en felles søkeportal."

En stor del av inntektene til norske forfattere kommer fra turnévirkesomhet i Den kulturelle skolesekken. For mange av oss er møtene med unge i klasserom rundtom i det ganske land, noe av det viktigste vi gjør. Mange av oss er skuffet over honorarsatsene i DKS og opplever å få mindre betalt enn vi gjorde før. I fjor jobbet Norsk Forfattersentrum hardt sammen med en rekke andre for å få justert opp honorarene, noe som resulterte i en viss økning i den såkalte Akershusavtalen som de fleste fylker bruker. Dette hentet inn et etterslep på overtid, men denne økningen er langt fra nok. Kulturtanken skulle opprinnelig være forhandlingspart på vegne av fylkene, men etter mye fram og tilbake mista de denne retten, noe som skapte mye uro i kunstner-Norge. Kritikken mot Kulturtanken ble godt kjent nå før påske. Norsk Forfattersentrum var og er fortsatt kritiske til mangelen på framdrift og konkrete resultater hos Kulturtanken. Samtidig ser vi behovet for en slik etat. DKS trenger en profesjonell overbygning, forskning på kvalitet og en felles søkeportal. Det vil løfte nivået på ordningen til det beste både for elever og utøver. Vi i Norsk Forfattersentrum vil jobbe aktivt opp mot Kulturtanken for å kreve at forfatterperspektivet ivaretas og at de greier å styre denne ordningen på en god måte.

I de nærmeste månedene vil det bli reelle forhandlinger mellom Kommunenes Sentralforbund som representant for fylkene på den ene siden og LO forbundet Musikernes Fellesorganisasjon på den andre. Musikerne kan ikke forhandle på vegne av andre kunstnergrupper, men det er ulovlig å forskjellsbehandle ulike grupper i slike avtaler, dermed vil en avtale mellom Musikernes Fellesorganisasjon og Kommunenes Sentralforbund gjelde for alle kunstnere i Den kulturelle skolesekken. Musikerne har tidligere greid å forhandle fram gode avtaler, og jeg tror vi nå kan få et løft for honorarene i Den kulturelle skolesekken.

"Kostnaden ved å velge et fritt yrke som forfatter
innebærer at man tar opp en gjeld hos våre framtidige selv."

Så hvordan står det til med femtiåringen Norsk Forfattersentrum i dag og hvor skal vi? Slik jeg ser det står den neste store kampen for norske forfattere om rettigheter. Ikke bare rettighetene til eget verk, gjennom eksempelvis en ny og forbedret åndsverkslov, men også til sosiale rettigheter. Kunstnernes økonomiske fattigdom trekkes ofte med rette fram. Men et enda større gap finner vi når det gjelder sosiale rettigheter, særlig sykdom og pensjon. Selv om vi er i stand til å skape karakterer som lever evig, skal vi som skriver bli syke og gamle. Kostnaden ved å velge et fritt yrke som forfatter innebærer at man tar opp en gjeld hos våre framtidige selv. Og som all gjeld må den betales tilbake, oftest i form av en svært mager pensjonisttilværelse, eller stor utrygghet i møtet med alvorlig sykdom. Denne gjelden er økonomisk, men den er også emosjonell og personlig. For mens ansatte i arbeidslivet har et tydelig nettverk rundt seg av kollegaer, er vi kollegaer med alle som skriver og med ingen i særdeleshet. Forfatternettverket er et broket og uoversiktlig nettverk som ikke henger sammen slik et nettverk på en arbeidsplass gjør. Derfor er møteplasser som denne og organisasjoner som vår så viktige. Forfattere er ofte mennesker som lever i en pendel mellom ensomhet og fellesskap. Vi trenger hverandre. Jeg vil oppfordre alle her i dag til å bli kjent med minst én ny person. Sett dere ved siden av en fremmed. Det er kjedelig å danse alene.

Det er lurt å stå sammen.

I morgen kan det bli streik. Det blir i så fall den første storstreiken på 18 år. Kampen står om en mer rettferdig pensjonsordning. Uansett resultat understreker et slikt oppgjør tydeligheten i at vi i Norge har ansatte på den ene siden som ivaretas av fagbevegelse og tariffoppgjør, og selvstendig næringsdrivende, som oss forfattere på den andre siden. Vi har i dag få muligheter til å bli sikret på lik linje som våre venner med fast jobb, eksempelvis i kulturlivet, og ingen av disse mulighetene er gode.

Men er ikke det å velge å være forfatter eller en annen kunstner å velge et utenforskap, å velge en frihet? Jo, som selvstendig næringsdrivende er vi fristilte på en annen måte enn de som har en fast stilling.

Men vi er også en avgjørende del av kulturlivet. Det er vi som skaper innholdet, det er vi som tar risiko, det er vi som skaper opplevelsene på Litteraturhuset, Barnefestivalen Juba Juba, Bok på Bicks og Diktardager i Lom-Sjåk-Vågå. Og vi fortjener betraktelig mer trygghet og forutsigbarhet enn det vi har i dag.

Veien fram mot sykelønn og pensjon er lang og krunglete, og løsningene er ikke gitt. Uansett kan vi ikke forvente at staten alene til å løse dette for oss, vi må også selv ta ansvar, vi må kreve mer fra forlagene våre og av våre organisasjoner.

"Vi må arbeide sammen og samle oss om noen
felles krav og løsninger til pensjon og sykelønn."

Så er dette et arbeid for Norsk Forfattersentrum? Er ikke dette noe fagforeningene våre bør ta seg av? Vi har flere av dem her i dag og naturligvis er de en sentral part i å finne gode løsninger.

Slik jeg ser det er det tre grunner til at vi bør ta denne kampen. Først og fremst går det en rett linje fra den kampen våre iherdige grunnleggere og påfølgende leder og ansatte har bedrevet dag etter dag, til den kampen vi nå står ovenfor om rettigheter. Dernest er vi den stor ene store og åpne forfatterorganisasjon som representerer både debutanter, etablerte skjønnlitterære forfattere, barnebokforfattere og sakprosaforfattere. Bredden vår og størrelsen vår gir oss et ansvar som vi bør ta. Sist, men ikke minst har en kompetent administrasjon som vi kan dra veksel på. Tiden er nå. Vi har fått en sterk kulturminister som er engasjert i kunstnerøkonomi. En ny kunstnermelding står på trappene og fagbevegelsen blir stadig mer bevisst på de selvstendig næringsdrivende og på kunstnernes kår.

Derfor vil jeg be dere stille krav til både oss og til de andre organisasjonene dere er medlem av. Vi må arbeide sammen og samle oss om noen felles krav og løsninger til pensjon og sykelønn, slik at vi ikke ender opp i fraksjonsfella der alle er mest opptatt av sin egen gruppering uten å evne å se at vi har mye felles å kjempe for.

"Vi er avhengig av kritiske blikk og
gode spørsmål for å bli bedre."

Dette er vårt femtiende årsmøte. Det er en unik anledning til å koble sammen denne etterhvert nokså store og proffe bedriften Norsk Forfattersentrum med dere som medlemmer. Det kan være lett å føle at bedriften Forfattersentrum tøffer avgårde uten at medlemmene påvirker den så mye. Men Norsk Forfattersentrum er dere. Veldig lite er skrevet i stein. Mye kan forandres. Vi er avhengig av kritiske blikk og gode spørsmål for å bli bedre. Jeg håper vi greier å lokke fram både nye og gamle medlemmer til talerstolen i dag.

I Einar Øklands brev som jeg siterte i starten fremmet han også forslag om at man burde investere i leiligheter for forfattere i Oslo. Det var et framoverlent forslag som kanskje kunne gått riktig så bra. Men ideen ble det aldri noe av, så vi får klare oss med Cochs pensjonat enn så lenge.

"Vi må tørre å ha visjoner og drømmer.
Vi er tross alt forfattere."

Likevel kan grunnleggerne våre inspirere oss til å drømme. Til å tenke nytt og annerledes.
En annen verden er mulig.
Vi må tørre å ha visjoner og drømmer.
Vi er tross alt forfattere.

Jeg er glad for å tilhøre en organisasjon som blant mye annet også fortsatt bedriver impressariojobb i stadig større stil. Og ikke minst for at vi stadig jobber for å etablere respekt for yrket til dere i denne sal.

Jeg kunngjør herved at det femtiende årsmøtet i Norsk Forfattersentrum for åpnet.

Mikkel Bugge
STYRELEDER I NORSK FORFATTERSENTRUM
07.04.18

‍