For min siste bok fikk jeg 20.000 kroner utbetalt som honorar, helt i henhold til normalkontrakten, for et år med skrivearbeid. Den ble ikke tatt opp av innkjøpsordningen. Dersom boka di blir innkjøpt, er du sikret et minstesalg på 773 eksemplarer og distribusjon til norske biblioteker, men nåløyet for ordningen er trangere for sakprosa enn den er for skjønnlitteratur. Som aleneforsørger med boliglån, i Oslo, som hadde tatt permisjon fra jobb for å ta sjansen på nok en bok, var avslaget knusende for økonomien. Så jeg har fant meg en fast jobb, og det er uaktuelt å ta en sånn sjanse igjen.
Det skriver sakprosaforfatter Madeleine Schultz i en svært lesverdig, men også opprørende kronikk i Klassekampen 19. januar. Les hele teksten hennes her.
Norsk Forfattersentrum jobber kontinuerlig med å forbedre forfatterøkonomien, og daglig leder Ingvild Christine Herzog, har tidligere utrykt frykt for det Schultz her slår fast: Vi mister viktige stemmer fordi forfatterøkonomien er for usikker.
Innkjøpsordning og sosiale ordninger
– Når det gjelder sakprosaen spesifikt, er det åpenbare virkemiddelet å få på plass en automatisk innkjøpsordning tilsvarende den vi har for ny, norsk skjønnlitteratur, slår Herzog fast etter å ha lest teksten til Schultz. – En slik ordning vil, som Schultz peker på, gjøre det tryggere for forfattere å ta sjansen på nye prosjekter, og for forlag å satse på bredden.
– Når det er sagt, er heller ikke et minstehonorar på litt over 100 000 kroner for flere års arbeid, noe å bygge en trygg familieøknomi på, understreker Herzog. – Vi har et akutt behov for bedre sosiale ordninger for alle kunstnere. Her erfarer vi at gode krefter både i departement og på Stortinget jobber med saken, men det går for sakte!
– Det er også verd å spørre seg hva som skjer med det frie ordskiftet når kunnskap man kunne fått fra viktige stemmer går tapt. I det perspektivet framstår Fritt Ords reorientering mot utlandet som merkelig.
