Ingrid Brækken Melve markerte med sin debutroman «Avstøtning» at hun er forfatter helt utenom det vanlige i norsk samtidslitteratur. Romanen er en fortelling om tro og tvil, skrevet av en forfatter med en uvanlig finstemt litterær sensibilitet. Her pøses det ut den ene overrumplende setningen etter den andre. Verket har en voldsom intensitet, skutt ut fra en inderlig ortodoksi som en gang var helt sentral i vår kultur, men som i dag kanskje oppleves som fremmed for mange. «Avstøtning» er en roman som står i lyse luer. Det er ikke uhørt å forestille seg Brækken Melve som en gjenfødt Dorothe Engelbretsdatter.

Det er lenge siden jeg har kommet over et så lysende talent som Ingrid Brækken Melve. Hun oppfyller alle de kravene jeg setter til litterær kvalitet; velantrukket litterær presisjon, formbevissthet og formidlingsevne, nytte og underholdning. Brækken Melve er en forfatter som løser sitt litterære oppdrag på en helt særegen måte.

Festspilldikter Trude Marstein har valgt Hanna Stoltenberg som mottaker av festspilldikterens stipend i 2024. Stipendet, som er på 10 000 kroner, ble overrakt under De litterære festspill fredag kveld 24. mai. Hanna deltok selv på arrangementet med en opplesning, men hun visste ikke at hun var vinneren før Trude Marstein leste opp begrunnelsen.

Hanna Stoltenberg (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har jobbet som frilansjournalist for Aftenposten K, D2 og Morgenbladet. For debutromanen Nada (Gyldendal 2019) ble hun tildelt Osloprisen for «Årets beste litteratur» og Tarjei Vesaas’ debutantpris. Nada fikk svært gode anmeldelser. «Hanna Stoltenberg er debutant, men hun skriver med en mesters klo», mente Jan Kjærstad i VG. Både Morgenbladets og NRKs anmeldere trakk linjer til Trude Marstein!

Trude Marstein roser Hanna Stoltenberg for hvordan hun viser fram personene sine uten å dømme dem. Hun hyller også Stoltenberg for humoren, en kombinasjon av det alvorlige og komiske, det enfoldige og det reflekterte.

Fra Trude Marsteins begrunnelse:

Hanna Stoltenberg stiller personene sine fram for leseren, og lar leseren vurdere, både hvorvidt dette er mennesker verdt å interessere seg for, og hvordan disse skal vurderes, eller om det overhodet er rimelig å vurdere dem. Dette sier ikke forfatteren noe om. Det er ikke lett å like personene hennes. Det er heller ikke lett å mislike dem, eller vi får ingen grunner til å gjøre det. De er så vanlige og så sannsynlige. Man blir likevel heller ikke så lett likegyldig til dem, kanskje nettopp på grunn av det vanlige og sannsynlige ved dem: De virker som virkelige mennesker, og det er det ingen grunn til å være likegyldig til. Nada er ambisiøs. Stoltenberg tar for seg et helt liv, bygger opp det livet slik at det framstår som et menneske som kunne funnes og som det virkelig interesserer meg å lese om.

Jeg har store forventninger til hva Hanna Stoltenberg vil komme med de neste årene.

Vi gratulerer Hanna Stoltenberg!

‍

John Hoelstad Dæhli har en tilsynelatende intuitiv måte å jobbe på, enten det gjelder tegneserier eller tresnitt. Det gjelder også måten han tegner på og måten han disponerer sidene sine på, som ofte er åpne og fulle av lys. Det han skildrer er veldig nært og har ikke nødvendigvis noen poengtert historie eller noen klar dramaturgi, selv om de kan ha det også. Det virker som det handler mer om å ta inn det han ser rundt seg, fange øyeblikkene og stemningene. Han virker i det hele tatt veldig fri i sin tilnærming til det å skape kunst, og det er veldig inspirerende å følge ham.

Steffen Kverneland

Priya Bains enestående Med restene av mine hender er en diktsamling der individet stilles opp mot storfamilien. Storfamilien er en kollektiv stemme – en massiv, invaderende og kontrollerende stemme vendt til et du, datteren.

familien sier:
du kan ikke velge bort din tilhørighet
du kan lyve og si akkurat hva du vil
men ingen vil tro på at du er uten navn
at ikke også du ble født under en himmel
at ikke også du er dømt til å gå i ring
(s. 20)

Det er umulig å forsvare seg mot disse diktene.

Familien bærer på minne om flukt, krig og overgrep, men også vakre minner. Her er barn som bæres, tanter som leser høyt fra dagbøkene sine, smykker. Sorgen, depresjonen, og alt som er borte, alt som er tapt, kommer til uttrykk blant annet gjennom tung søvn eller søvnløshet, bilder, rytmer.

Familien er så preget av de avbrutte historiene, at de tviholder på døtrene sine. Bruddet mellom det gamle og det nye landet, fører derfor til brudd mellom generasjonene.

Likevel: Diktene – som viser både familiens behov for å holde fast, og den umulige vippeposisjonen du-et blir stående i – er skrevet med ydmykhet og forståelse.

Språket er korthugd, sensuelt, familiens stemme er nærmest som en rap. Men når døtrene i storfamilien skildres, åpner diktene seg opp, språklig, grafisk og tematisk:

døtrene sier       ja og ja og ja til livet     med håret spent opp     og øynene vidåpne
går de verden i møte     som en hest i galopp    er temperamentet ukuelig   og styrtende
brusende     fossende blod     og i et kort øyeblikk i historiens strøm    kan ingen si
at håpet ikke spirer og gror      som eføy      rundt deres midjer
(s. 100)

Det er en stor, stor glede å kunne overrekke årets festspilldikter-stipend til Priya Bains.

Linn Ullmann

Romanen Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold gjorde inntrykk då eg las han, og når stemningar og visse situasjonar held fram med å leve i meg, ser eg det som eit teikn på kvalitet. Boka fekk merksemd for sitt emne, der klimakrisa med sine skogbrannar og temperaturendringar låg som eit bakgrunnsteppe, og det at boka kom ut om lag på same tid som samfunnet var i ferd med å stenge ned på grunn av pandemien, var med på å gjere ho endå meir aktuell. Den nye situasjonen med at folk måtte tenkje annleis om ei rekkje saker, ikkje minst korleis livet skulle løysast reint praktisk, kunne relaterast til situasjonen i romanen.

Den ytre ramma er at Ruth (39) er att i ein større by sør i landet medan ei ekstrem varmebølgje gjer levekåra vanskeleg for innbyggjarane. Mange vel å reise nordover, men Ruth vert att med ein deltidsjobb på ein kafé, saman med den noko yngre Sofie, som er gravid. Desse premissa lagar inngangen til ein roman som i mangt handlar om daglegdagse gjeremål og hendingar. Ruth får tilbodet om å reise nordover til systera, der tilhøva er meir normale, men ho vil heller greie seg sjølv i den situasjonen ho er i. Det som gjer romanen til noko meir enn ei daglegdags lesaroppleving trur eg handlar om måten den ytre verda vert absorbert i eg-personen, Ruth, og korleis det som vert sagt og skjer får sine responsar i hennar indre verds tankar og syn. Ruth er ein person som ikkje er til å lite på, slik det ofte er med 1. personsforteljarar, men her får lesaren vite at ho lyg, som om det var ein metode for å kome nærare Sofie. Ho hevdar mellom anna at ho sjølv har vore gravid, og eg les dette som ei lygn som er meir intuitiv enn kontrollert. Lygna fungerer som ein naturleg og medmenneskeleg respons i samtalen, noko ho sidan reflekterer over.

Ruth viser både naivitet og klokskap, ho er uføreseieleg både i tanke og gjerningar. Gjennom dette språkarbeidet vekslar romanens stemningar mellom det underlege og faretrugande, men med ei form for lettheit som også får fram humoristiske og meir absurde augneblinkar. Med hovudvekt på notidsplanet følgjer vi Ruth og tankane hennar frå situasjon til situasjon, der ho prøver å oppretthalde ein distansert kontakt med familiemedlemmer, medan minner om barndom og familie lagar eit spenn mellom ulike tidsplan. Det at forfattaren held att informasjon er med på å gjere romanen til ei spennande lesaroppleving som både verkar framand og kjend, ein balansekunst som krev meir enn berre eit snev av psykologisk innsikt.

Det er ei stor glede for meg å kunne gje dette stipendet til Ingrid Tørresvold.

– Tormod Haugland

‍