Hvordan var det å leve i en by som Lillehammer i årene 1940-1945?

Det tyske militære nærværet var massivt. For flertallet av befolkningen gikk imidlertid livet videre omtrent som før, tross alle begrensninger av personlig frihet, og med en stadig tiltagende knapphet på nær sagt alle typer varer.

Allerede sommeren 1940, etter krigshandlingene, ble det klart at byens innbyggere søkte trøst og oppmuntring i hverdagen i form av under- holdning. En fotballkamp til inntekt for krigsinvalider, mellom byens dameturnere og medlemmer av Gamlekarenes skiklubb, samlet et stort publikum på Sportsplassen. Og tryllekunstneren Bernadotte Nordenstam, som mange trodde var i slekt med svenskekongen, fikk atskillige til å oppsøke Maihaugens friluftscene. Det samme var tilfellet da et stjernelag fra Chat Noir gjestet byen.

Av stor betydning for befolkningen må det også ha vært at det lokale musikklivet skulle komme til å utfolde seg som før. Ja, Leif Ramsøy hevdet i en kronikk i Aftenposten at Lillehammer ikke lenger bare var dikternes og malernes by; nå kunne den også kalle seg musikernes by.

Erik Bystad har i denne boken valgt å konsentrere seg om stort sett glemte, men ikke desto mindre interessante nyheter litt på siden av de store. Og da gjerne i forbindelse med kulturlivet, underholdningstilbudet og de ulike formene for humor som tross alt kunne blomstre i en uviss og dyster samtid.

Livet i Lillehammer under krigen er rikt illustrert med collager av Finn Lande Andersen, portretter tegnet av forfatteren, og en rekke fotografier.

‍

Ni dager etter invasjonen i Norge den 9. april 1940 sto de tyske styrkene bare et par mil sør for Lillehammer. Samtidig befant den norske gull- beholdningen seg i hvelvet i byens avdeling av Norges Bank. Norske myndigheter arbeidet på høygir for å realisere planene om en evakuering av de cirka 50 tonnene med gull ut av byen og nordover.

Hva som egentlig skjedde i banken den nervepirrende natten til 19. april, er et sentralt spørsmål i denne romanen. Teoriene har til dels vært mot- stridende. Forfatterens morfar, kontorsjef Andreas Lund, medvirket på en avgjørende måte.

Bokens første del handler om gulltransporten og Andreas Lunds rolle i denne. Siden følger vi familien Lund, særlig yngstesønnen Arnulf, gjennom de ulike fasene av okkupasjonen. Det innebærer blant annet delaktighet i et masseslagsmål med tyske soldater på Kafé Fønix høsten 1942, som fører til at han like etter må rømme fra hjembyen.

Krigen skulle komme til å prege familien. Andreas Lund ble hvithåret over natten etter bombesjokk. Sønnene Erik og Arnulf sluttet seg begge til mot- standskampen. Begge ble tatt av tyskerne, fengslet og grovt torturert. Erik satt på Bredtvedt med dødsdom da freden kom, Arnulf på «dødsbrakka» på Grini.

Tross alle opplevde redsler viste det seg mulig å bevare en form for menneskelighet. Etter at krigen var over, skulle Arnulf komme til å besøke den dødsdømte gestapisten Arne Saatvedt på cella – en mann han hadde all grunn til å hate. Da hadde han med seg mat og tobakk. Bare én mann kunne Arnulf aldri tilgi: Ondskapen i egen person, SS-Sturmscharführer og kriminalsekretær i Gestapo, August Stuckmann. Rettssaken mot Stuckmann danner et dramatisk høydepunkt mot slutten av denne sterke beretningen.

En person som siden kunne gi Arnulf Lund råd og hjelp for hodesmerter og nattlige mareritt, var den synske Marcello Haugen.

Først flere ti-år etter krigen skulle Arnulf motta erstatning som 100% krigsinvalid.

‍