Den store kjærleiken, finst den? Og er han til å halde ut?

Ho har flytta frå bygda til Oslo, ho har fått barn som har blitt ungdommar. Så døyr mannen hennar. I fem år har ho vore i djup sorg, ingen har ho vore nær. Så møter ho barndomsvenen sin igjen, han som i periodar av livet har betydd alt for henne. Er det deira tur no?

Han blei kalla Vandrepokalen og var den finaste guten i bygda der ho vaks opp. Har det ikkje alltid på ein måte vore dei to? Men aldri skal ho flytte heim, og aldri skal han flytte ut. Så dei bestemmer seg for å halde det lett. Det som skjer når dei møtest igjen, hadde ingen av dei sett for seg. Kan ho våge å elske igjen? Kan ho tole det?

Det går eit sug gjennom heile denne romanen, av lengsel etter å gje seg hen - og redsel for det same. Det er ein roman om den uuthaldelege kjærleiken, den som kan fortære eit menneske, og om begjær som ikkje lèt seg stagge. Utan språk for kjærleik er fylt til randa av humor, lyst, løyndommar og frykt.