Men den retningen allting tar, Arvo, rundt oss – hva skal vi gjøre? Vi skal gjøre jobben vår, Nomi. Vi skal være et korrektiv.

Og det er liksom tilstrekkelig?

Det er hva som er mulig. Tror du jeg liker det som skjer? Hvorfor sitter jeg her til langt på kveld, hver eneste kveld? Det er fordi det skal finnes en stemme som vår.

Uansett hvor spak den måtte bli?

Uansett! Nomi, den utviklingen vi ser her til lands nå, ja i mange land, den kan ikke fortsette. Vi skal være en stemme for den siste sunne fornuft. Så lenge det fins en slik, er det håp.

Og hva tenker presidenten og den politiske ledelsen om dette?

Hva mener du? Det er jo ikke helt totalitært heller. De tolererer at vi fins, og bare det. Bare det, sukker han og tier.

Vi følger tre ansatte i en avisredaksjon som kjemper for demokrati og frie ytringer. Landet har gått fra monarki til republikk, og landets første president blir stadig mer autoritær. Når så redaksjonen får inn en sak som sår tvil om presidenten og hans politikk, skaper dette utfordringer.

Hvorfor er ikke redaktøren Arvo like tydelig som ellers? Og hvorfor blir fotografen Nomi usikker, og journalisten Petrus taus?

Hva er det som står på spill for den enkelte, for avisen og for landet? Her fins det en sammenheng, men den er ikke åpenbar.