Jeg er ikke mor.

Jeg spiller mor.

Det er bare en rolle. Bare et manus jeg har memorert, en sjekkliste hvor jeg krysser av på varme og trygghet, tålmodighet og milde gester og en tilstrekkelig omsorgsfull tilstedeværelse. Jeg er den endimensjonale hovedrolleinnehaveren på amatørteateret; jeg snakker slik jeg tror en mor snakker, jeg beveger meg slik jeg tror en mor beveger seg, jeg prøver å gjøre de tingene som jeg tror en mor ville gjort; kysse, trøste, trekke opp sokker, tørke bort sikkel.

Hva skjer når morsinstinktet bare ikke dukker opp? I God mor møter vi en kvinne som nettopp har født sitt første barn, og aldri har hun følt seg så liten og verdiløs som nå. Aldri så betydningsløs. Med et barn i armene som føles som en fremmed. Hva gjør en god mor? Og hva gjør en mor god?

‍