Georges Perecs forfatterskap (1936-1982) er et av de mest mangesidige og formbevisste i moderne fransk litteratur. Gjennom romaner, fortellinger, essays, hørespill og dikt fornyet han både den narrative og poetiske diktningen. Han skrev opplysende om moderne fremmedgjøring og forbrukerideologi (Tingene, 1965), om samfunnets ulike rom (En form for rom, 1974) og om eksistensiell tilbaketrekning (En mann som sover, 1967). Perec var også en språklig oppfinner, kjent for sine lipogrammer og palindromer, og en sentral skikkelse i Oulipo - «verkstedet for potensiell litteratur» som med utgangspunkt i formale begrensninger kom til å endre fransk litteratur. Gjennom hele forfatterskapet boret Perec i forholdet mellom liv og skrift, hukommelse og struktur, glemsel og lek, noe som også resulterte i en fornyelse av selvbiografien som litterær sjanger (W, eller Barndomsminnet, 1975). Kulminasjonen av Perecs arbeid er Livet bruksansvisning (1978), en samling «romaner» som tar opp i seg elementer fra alle de andre sjangrene han arbeidet med.

I dette essayet nærmer Sigurd Tenningen seg Perecs tekster med utgangspunkt i ett gjennomgående motiv: glipen. Glipen forstås her som et strukturelt og tematisk prinsipp - som tomrom, brudd og fravær - men også som forbindelsespunkt mellom tekstene, og mellom liv og skrift. Essayet viser hvordan den biografiske lesemåten har preget resepsjonen av forfatterskapet, og hvordan Perecs litteratur - både i form og innhold - stadig kretser rundt det som er tapt, fortrengt eller uutsigelig. Det sentrale spørsmålet blir hvordan man kan nærme seg det åpne og samtidig forsøke - midlertidig og forsiktig - å sy det sammen, uten at det opprinnelige tomrommet forsvinner ut av syne.

‍