Tidlig på åttitallet kommer Alejandro alene til Norge som flyktning fra Chile. Han har rømt fra Pinochets militærdiktatur, men også reist fra familien sin. På flyktningmottaket legger en norsk kvinne merke til ham. Kanskje ser hun ensomheten hans? De får et barn sammen, og de kaller barnet Pablo.

Pablo vokser opp med en far han nesten aldri ser, som han iblant følger etter gjennom gatene i Oslo. Han blir sammen med Emily og får en sønn med henne. Men Pablo er ikke en man kan stole på. Han tar ikke ansvar, holder ikke løfter, stikker av, igjen og igjen.

Romanens forteller klarer på sin side ikke å gi slipp på Emily. I et forsøk på å komme så nær henne som mulig flytter fortelleren inn i Emilys nabolag. Slik utfoldes Maria Navarro Skarangers særegne form for kritisk innlevelse i en roman som er en rasende klage over alle verdens dårlige fedre, samtidig som den borer i samfunnets blikk på og vurdering av morsrollen.