Arrangement: Vargtime - De Litterære Festspill

Vargtime med Gunnar Staalesen og Jan Kåre Hystad Kvartett.
Chris Tvedt intervjuer festspilldikteren

VARGEN LYTTER

"The night is blue…"

En langsom saksofonsolo smyger seg gjennom det halvmørke rommet. Pianoet strør sitt stjernedryss av toner i bakgrunnen. Bassgangen er mørk og melankolsk. Jeg sitter ved bordet. På bordet står et kjøkkenglass med akevitt. Ubevisst trommer jeg takten. Det er kveld i Telthussmuget. Alle oppdrag er utført. Ingen har ringt til meg på flere dager. Det er bare meg og musikken.

"But not for me" tenker jeg, idet bandet setter i med en optimistisk "Fly me to the moon". Jeg ser dem for meg, på podiet. Batteristen med sine energiske trommestikker bakerst og hodet så vidt stikkende opp mellom cymbalene, bassisten lyttende ettertenksomt til ekkoet i sitt eget instrument, pianisten halvveis med ryggen til, med fingre som leker opp og ned over klaviaturet fortere enn øyet kan følge med, og saksofonisten, med sølvglans i hornet, kinn som pumper inn og ut, fingre som fordeler seg over klaffene med følsom presisjon, "Time after time", igjen og igjen…

Jeg undres over hva det skyldes, denne dragningen jeg alltid har hatt inni meg, etter saksofonens runde røst, romantisk og innsmigrende, når det er det som kreves, rå og brutal, når det er slik det skal lyde. Den tar deg med "Over the rainbow", den minner deg om at det at det er blitt september, at dagene blir korte og at de ikke bør tilbringes alene. "Misterioso," sier jeg til meg selv, idet "September song" toner ut. "Danny boy" speiler seg i "The Looking glass", og jeg skjenker meg enda et glass akevitt…

Blant min mors etterlatte saker fant jeg et avisutklipp jeg aldri ble helt klok på. Det var fra tidlig på femtitallet engang og forestilte et lite jazzband som het "The Hurrycanes". Av billedteksten fremgikk det at saksofonisten i bandet het Leif Pedersen. Av andre fikk jeg høre at hans kjenningsmelodi i alle år hadde vært "Whispering", men jeg forstod aldri hva bildet av bandet gjorde i min mors gamle koffert på loftet. Selv har jeg i alle år hatt min egen yndlingsmelodi: "Polkadots and moonbeams". Kanskje hadde de den på repertoaret også; "The Hurrycanes"…

Det er så altfor mange spørsmål ingen kan gi deg svar på. "How deep is the ocean", kan en dåre spørre. Selv trekker jeg bare på skuldrene. Livet er for kort til ubesvarte spørsmål.

"Body and soul" er den siste låten jeg hører, før jeg tømmer glasset og går og legger meg.

Varg Veum, Bergen, oktober 2002
(fra www.vargveum.no)

Femte i Andre Bar, Strandkaien 2, Bergen kl 19.00
Billetter (ord.) 150.- (Honnør/stud.) 100.-