Æ Å presenterer: Kurt Johannesen

Blant gjestene på Æ Å Trondheim litteraturfestival 2015 finner vi Kurt Johannessen. Frivillig festivaljournalist Hanna Malene Lindberg har stiftet nærmere bekjentskap med han.

Kurt Johannesen fotoPavana ReidKurt Johannesen foto Bjarte Bjørkum Svenn SivertsenKurt Johannesen

 

Kurt Johannessen (f. 1960) er performancekunstner og gir ut bøker på eget forlag. Selv om han mener det er nok å være i noe har han skrevet bokserien Om noko hvor han prøver å finne ut hvordan det hele henger sammen. Han vil helst selv bestemme hvor livet skal, men tok seg likevel tid til å snakke om skriving, performance og møter med mennesker.

Hvordan fungerer arbeidet med performance og tekst? 

Det ene blir gjerne inspirert av det andre. Det er godt å jobbe med flere medier, det gir en frihet. I blant føler jeg likevel at det jeg driver med er litt paradoksalt. Jeg har skrevet bokserien Om noko hvor jeg prøver å forstå noe gjennom å jobbe med det. Det er en slags lekeundersøkelser, en slags filosofi, hvor jeg også jobber med det visuelle. Der prøver jeg å finne ut hvorfor, hvordan ting henger sammen. Men på mange punkt mener jeg det er nok å være i, ikke nødvendigvis vite hvorfor. I performance er jeg mer i ett eller annet. Det som skjer, skjer, også er det ikke nødvendig å forstå alt.

Hvordan påvirker de forskjellige mediene ditt møte med publikum?

Jeg tenker egentlig ikke så mye på publikum. Når jeg lager performance tenker jeg selvfølgelig på organisering i rom og hvor publikum skal være. Men utover det prøver jeg å fortelle noe som har betydning for meg – forhåpentligvis blir det også meningsfullt for andre. Det er det samme om jeg jobber med tekst eller performance: Jeg finner noe jeg liker, og håper det kan gjelde flere.

Har du mulighet til å gi et eksempel på tankegangen i Om noko-serien?

I «Om tid» prøvde jeg å kjenne på, finne formen på, tid. Jeg er særlig opptatt av forskjellen på konstruert og virkelig tid: Hvordan vi tenker om tid og virkelig tid er to helt forskjellige ting. Språket lurer oss til misforstå begrepet tid. Vi snakker om «i morgen», som om vi beveger oss langs en linje til neste dag. Vi snakker om fremtiden som noe som vil komme. Den gjør ikke det, men fremtidige nåtider vil komme.

Du er utrolig produktiv?

Jeg elsker det jeg driver med. Jeg synes det er gøy å jobbe, å skrive. Jeg blir ofte invitert til å holde performancer – da får man press på seg, og arbeidet beveger seg. Samtidig er det viktig at det er tomrom der en ikke har planer, tidsfrister. Jobbe uten plan.

På Æ Å skal du holde performance-foredraget «Om tankar». Hva er et performance-foredrag?

Formen kom ut av et bokprosjekt. Det er som et foredrag, men likevel en slag en performance; vanligvis snakker jeg aldri når jeg gjør performance, men når jeg holder performanceforedrag snakker jeg hele tiden. Det første, «Alt og ingenting», holdt jeg i 2004. Nå har det blitt en av mange måter å performere på.

Hvordan skiller det å reise i litteraturen seg fra det å reise i det virkelige liv?

Personlig synes jeg det er gøy å møte folk. Derfor passer det meg godt å jobbe med performancearbeid og litteraturfestivaler heller enn å bare lage utstillinger. Jeg reiser ikke så mye med mindre det er jobbrelatert, men jeg vil heller reise til Istanbul enn å lese om Istanbul. Jeg foretrekker å oppleve framfor å lese – det er bedre å spise mat enn å lese om mat.

Hvilke holdepunkter orienterer du deg ut fra? 

Jeg orienterer meg vel ut fra livet, fra det å være menneske. Men jeg er interessert i vitenskap, natur og filosofi og fotball. Jeg har ikke noe spesielt mål eller utgangspunkt, det er mer at jeg henger meg opp i noe, så kjører jeg i vei. Jeg er for eksempel fascinert av Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. At en vitenskapsmann lagde et prinsipp med det navnet, det er utrolig flott. Vitenskapen sier plutselig: «Vi vet det ikke helt sikkert likevel». Jeg trenger ikke lære meg alle detaljene i prinsippet, men jeg lar meg inspirere av tanken.

 

Tekst: Hanna Malene Lindberg

Bilder: Fra «Rullekakemannen», Pavana Reid. Fra «Det andre 2», Bjarte Bjørkum og Svenn Sivertsen. Fra «Det nesten løynde», Georg Anderhub. Alle bilder er hentet fra Kurt Johannesens svært kule hjemmeside: http://www.zeth.no/