Nå er den klar, siste boka om meg, Vito fra Porsgrunn, gutten det gikk så forferdelig galt med. Det starta med Jævelunge og tida på Heistad (jeg hata den tida så mye), og så Kaja 2000 og tida på Kjølnes (jeg elska den tida så mye), og nå går jeg på videregående og har mista Kaja for jeg var dum idiot. Pluss Suttegutten har dævva. Vi skyldte han karen masse spenn, eller Alvarez skyldte han, men han bare loka og gjorde ting verre, så vi andre måtte steppe opp, Felix ordna noen høyballer han fikk billig av faren, og da ble det fart i sakene. Men så tok Suttegutten på seg trefrakken plutselig, og her står vi, gullgutta i The Commission med masse penger å bruke på ufornuftige ting.

Jo forresten, du trenger ikke å ha lest de andre bøkene for å lese den her. Bøkene om meg er alle sammen frittstående verker, og du veit hva dem sier om Porsgrunn porselen. Det er håndlaga og eksklusivt.

Se på meg da, jeg bare kjører på! Først Jævelunge, nå den boka her, historien til Vito bare fortsetter som Glamour på tv-en til mormor klokka ti på to hver dag. Men det er ikke glamorøse greier det her, det skal jeg love deg, boka her er full av harde ord og hver side lukter brukt, litt som en gammal ryggsekk med tre tomme cans, en god lukt egentlig. For det er litt det som er greia, det som er gammalt og glemt, det er så fint det hvis du er riktig i blikket. Det er først når du begynner å fikse på ting og gjøre det fint at det blir ødelagt, spør du meg. Men noen ganger går ting i stykker uten at du gjør no gærent også, og det er tragisk på en helt annen måte.