Ei ME-syk dame tenker tilbake på hvordan hun prøvde å trosse frykt og utmattelse for å være i et kjærlighetsforhold. I nåtid eskalerer sykdommen mens hun søker til naturen for trøst.

Og når vi fyltes opp av tenkning og fortellinger, var det noe i meg som vek plass. En tvil på om jeg var menneskelig nok. Normal nok til å bli kjærtegna. Samtalen gjorde det mulig å slappe av, komme nær, bli tent. Vi gnei ord mot hud til det gnistra. Kroppen hans var ei sprakende tankerekke. Jeg slapp å spille det skvetne, jentete spillet, for han var en venn, redd og virkelig.

Alt er friksjon. Timene kjemper seg gjennom meg. Innpust rykker over i utpust, hjertet drasser tida sammen, arteriene blør fram bladene i ei trekrone.

‍