Åpent forteller hun om den totale kollapsen, om innrømmelsene og skammen, om å svikte og bli sveket. Agnes tør å være sårbar. Hun snakker om det som ikke snakkes om. I bøkene sine, men også i det virkelige livet. Om å være livredd og sårbar på innsiden, og uovervinnelig på utsiden. Om å våge å se skammen i hvitøyet og be om hjelp.  

I 2012 debuterte hun som forfatter med romanen «Stryk meg over håret.» Målet var å skrive en fortelling om en voksen kvinne med spiseforstyrrelse, fortelle pårørende om hvordan det kjennes på innsiden og gi deg noen råd om hva du kan gjøre og ikke bør gjøre. Ikke minst hvordan du som pårørende kan ta vare på deg selv.  

– Stryk meg over håret er Guros historie, men også min, forteller forfatteren. – Den er Guros reise til Provence. Det er hennes møte med god vin, god mat og fine folk. Det er Guros kjærlighetshistorie, men det er min sykdom. Ikke en spiseforstyrret føler det på samme måte. Derfor måtte jeg låne min egen sykdom. Det er mine følelser, mine opplevelser og min fortelling om veien ut av sykdommen og mørket. Det er en fortelling om de gode, vonde og nødvendige samtalene. Om pårørende som orker å holde lyset for meg når alt jeg ser er mørke. Det er en fortelling om innsiden og utsiden.

Agnes bor ved havet på Vestlandet, hvor lavtrykkene kommer tett, men på samme måte som hun ikke kan styre været, har hun innsett at hun heller ikke kan styre unna livet. Hun er observant, flink til å kjenne etter om hun kan takle det alene, eller om hun trenger hjelp. I foredraget sier hun noe om hvordan hun velger seg de lyse tankene, og lar de mørke ligge.

Du får et innblikk i de sykeste tanker om mat, vekt og egenverdi. Hun forteller om å være frisk nok. Om spiseforstyrrelse som et symptom på noe annet, om barn og sorg, om omsorgssvikt og om å streve etter å bli sett, om å fortjene å bli elsket, og om å våge å gi slipp på kontrollen. Ikke for andres del, men for sin egen skyld.  

Og hun snakker om skriveprosesser. Om hvordan hun viskes ut i møte med karakterene sine. Agnes beskriver det slik:  

– Når jeg skriver, drar jeg på en reise, bort fra meg selv. Der møter jeg deg, eller en annen. Kanskje den jeg tror du er, eller vil du skal være? Jeg vil forstå deg, trøste deg, vise andre hvem du er og hvordan du har det i ditt liv. I prosessen brytes jeg ned og bygger meg selv opp igjen. I møte med karakterer og leserne, finner jeg balansen jeg trenger for å holde meg frisk. Når jeg skriver er jeg fullkomment rolig på egne vegne, men ganske så stresset på hvordan det vil gå med karakterene mine.