Hun var født på Laksevåg for snart 94 år siden. Under krigsårene var hun aktiv i BDK (Bergens Dramatiske Klubb), der mange andre trådte sine første kunstneriske spor: Rolf Berntzen, Karin Simonnæs, Kjell Stormoen, for å nevne noen. Der møtte hun også Eilif Armand, som ble hennes ektefelle gjennom et langt ekteskap.
Elisabeth fulgte sin skuespillerektemann til Stavanger og deretter til Oslo, der hun utgjorde hjemmets trygge skanse for døtrene, mens faren var på prøver om dagen og forestillinger om kvelden. I Oslo begynte hun sitt yrkesliv, i leketøysbutikken Riktige Leker og Oslo Kommune. Samtidig var hun kulturelt aktiv, skrev bokanmeldelser i Arbeiderbladet og var med på å starte det barnelitterære bladet Maurtua, med Inger Hagerup som redaktør.
Men det var først da Eilif og hun kom tilbake til Bergen, hun for alvor blomstret opp. Norsk Forfattersentrum hadde fått sitt vestlandskontor i 1970-71. Midt på 70-tallet var det i fare for allerede å bli nedlagt. Forfatterkollega Heikki Grøhn og jeg satt i et slags arbeidsutvalg. Jeg husker vi sa til hverandre: Det vi trenger er en kvinnelig Thomas Breivik. Elisabeth kjente vi fra et møte med Maurtua-redaksjonen og Heikki som kollega i Oslo. Vi fikk Oslo-kontoret med på å ansette henne på prøve i tre måneder. Da prøvetiden var omme, var det aldri mer snakk om å legge ned vestlandskontoret. Elisabeth tok føringen fra første dag av.
Norsk Forfattersentrum formidler oppdrag for norske forfattere. Elisabeths fantasi når det gjaldt hvor dikt og prosa kunne leses opp, var uuttømmelig. I løpet av de årene hun styrte kontoret, leste forfattere opp på Dyremuseet, Fiskerimuseet, Akvariet og Askøyfergen. Hun tok initiativ til Poesi-telefonen, der man kunne ringe et nummer og få et dikt opplest. Under Festspillene arrangerte hun «Poetene kommer» og året etterpå «Poetene kommer tilbake», før ideen som å ha en fast, årlig Festpilldikter utkrystalliserte seg, med Olav H. Hauge som den første. Det var opplesningsarrangementer på Schøtstuene, DNS, Bergen Kunstforening, Bergen off. bibliotek og Den Stundesløse. Forfattere som hadde problemer med å lese opp, ble sendt på kurs hos Eilif Armand. Sammen med Harmoniens Laila Kismul arrangerte hun i 1983 det tverrfaglige kunstnerprosjektet «Kvinne og Kunstner» på Bryggen Museum, og noen år senere «Vestlandet i bilder, ord og toner» i Bergen Kunstforening. Da DNS spilte «Hellemyrsfolket» i 1992-93, laget hun sammen med Laila Kismul og Elisabeth Aasen en stor Amalie Skram-utstilling øverst i Galleriet. Det førte året etter til opprettelsen av Amalie Skram-selskapet. Og dette er bare en brøkdel av alt det hun satte i gang.
Etter at hun gikk av ved oppnådd aldersgrense i 1993, fant hun nye områder å engasjere seg i. På Dankert Krohns stiftelse fikk hun et lite kontor der hun administrerte etter egen idé prosjektet «Eldre hjelper eldre», der oppegående pensjonister reiste hjem til andre i samme aldersgruppe og gjorde praktisk arbeid, i hagen eller hjemmet, til dobbel fornøyelse både for de som fikk hjelp og de som utøvde den. Hun debuterte selv som forfatter etter fylte 70 år, med bøkene Gammel dame med rødvin og Fruer med fortid, der hun humørfylt og bevegende så tilbake på sitt eget liv.
Først etter å ha passert 80 førte sviktende helse til at det ble stille rundt henne, og nå er hun borte.
Elisabeth Armand hadde et vinnende vesen, et glitrende humør og et stort engasjement i møte med livets mange utfordringer. Familien vokste, fra generasjon til generasjon, og hun ble tippoldemor før hun forlot skuten. Samhørigheten og fellesopplevelsen av kultur av alle slag i familien Armand er legendarisk. Men vi var mange rundt henne. For forfatterne av min generasjon og senere var hun «forfattermoren» på Vestlandet. Hun tok seg av oss. Hun gav oss trøst. Hun gav oss oppmuntrende ord videre på veien, slik en god mor skal gjøre.
Nå har vi bare minnene tilbake, så gode minner at det tross sorg og savn likevel er med et lite smil om munnen vi sier farvel og takk for følget til Elisabeth.
-Gunnar Staalesen-
