Festspilldikter 2016 – Gunnar Staalesen

Foto: Helge Skodvin

Foto: Helge Skodvin

Gunnar Staalesen begynte som modernist, men det var i det episke og det kriminelle at han fant seg selv. Det var også der de fleste av oss fant ham, og lærte å bli glad i ham.

Han blir ofte omtalt som Bergensforfatter. Mange tror derfor at Gunnar Staalesen skriver fra Bergen, men det gjør han ikke. Han skriver fra en by med samme navn, en by som har mange, om ikke alle de samme geografiske kjennetegnene som den virkelige Bergen, men som på tross av alle likhetene er et fullstendig fiktivt sted.

Kontoret på Strandkaien finnes ikke.
Langerne, hallikene, horene og junkiene, samt en og annen velvillig innstilt kvinne på folkeregisteret, er ikke virkelige. Den nesten tomme akevittflasken, de regnvåte fortauene og de bratte smauene eksisterer heller ikke, bortsett fra i Gunnar Staalesens kreative hode. Det finnes en by som likner, mennesker som ligner, sosiale fenomener som ligner, men det er også alt.

Den aller minst virkelige i Staalesens litterære landskap er Varg Veum selv. Han kommer i grunnen ikke fra Bergen i det hele tatt, men fra bakgatene i nord-amerikanske storbyer hvor han vandret rundt i trenchcoat og var frekk i kjeften og rask med knyttnevene.

Å ta denne ikoniske skikkelsen og omplassere ham i hjemlig jord burde vært halsløs gjerning, men var det ikke. Grunnen til at det fungerte var et par meget vellykkede grep fra forfatterens side. Varg Veum ble et barn av sin tid og sitt sted; en loner og individualist med sans for felleskapet, en slags ur-sosialdemokrat uten partipolitisk tilhørighet, sosionomutdannet, med et varmt hjerte for samfunnets svakeste og et tilsvarende kritisk blikk på de mektige. På den måten klarte Gunnar Staalesen kunststykket å kombinere den sosialkritiske tradisjonen fra Sjöwall og Wahlöö med den hardkokte arven etter Chandler. Resultatet ble en form for pikareskroman som ga leseren skarpe tverrsnitt av en sosial virkelighet som ikke alltid var like vakker bak fasaden. Bøkene er dypt forankret i det lokale, men de er allikevel universelle.

Gunnar Staalesens har etter hvert skapt et helt litterært univers. Hans fiktive Bergen er et sted vi kjenner og er fortrolig med, et sted som føles virkeligere enn virkeligheten. Bergenstrilogien, som kom i årene 1997 til 2000, og som forfatteren selv betrakter som sitt hovedverk, utvidet dette universet ytterligere. Trilogien er en ambisiøs og klassisk slektskrønike med et lerret som spenner over hele det tjuende århundres historie.

Det er flere grunner til at Gunnar Staalesens forfatterskap er blitt så vellykket. Han er en nøyaktig mann som tar sin research på alvor, og det gir romanene en grunnleggende troverdighet. I tillegg er han en belest og kunnskapsrik forfatter, ytterst bevisst tradisjonen, ikke bare den delen som vanligvis defineres som krimlitteratur, han nevner like gjerne Ibsen og Shakespeare som forbilder, for ikke å snakke om Amalie Skram, som Gunnar Staalesen har hatt et langvarig litterært kjærlighetsforhold til. Dessuten er han en kresen stilist, med en egen evne til å servere oss presise, morsomme og uforglemmelige beskrivelser.

Som om ikke dette skulle være nok står han etter hvert bak en omfattende og vellykket dramatisk produksjon. Musikalen ”Hellemyrsfolket,” en dramatisering av Amalie Skrams bøker, er visstnok nå den mest sette oppsetningen i DNS` historie. Han har også skrevet noveller, barnebøker, tegneserier og artikler og er utrolig nok stadig like produktiv.

”Alt du har skrevet kan en gang bli brukt mot deg senere”, har Gunnar Staalesen sagt en gang. Det er sant, men det kan heldigvis også gjøre deg til festspilldikter.

Chris Tvedt