Festspilldikter 2013 – Inger Elisabeth Hansen

Årets Festspilldikter debuterte i 1976 med diktsamlingen Det er nå det er like før. Siden har hun gitt ut en rekke diktsamlinger, noveller, barnebøker og essays. Hun har også gjendiktet b.l.a Vicente Aleixandre, Märta Tikkanen, Juan Gelman og Cesar Vallejo til norsk. Hun har mottatt en rekke priser (bla Brageprisen, Aschehougprisen og Doublouprisen) og vært forrmann i Den Norske Forfatterforening.

Jeg er en forfatter som har levd i spagaten, har hun sagt. Det latinamerikanske, det spanskspråklige har hatt en helt spesiell plass i Inger Elisabeth Hansens forfatterskap. Når hun i diktene og essayene berører Latin-Amerika, Spania og det spanske språket; når hun skriver om Gabriel García Marquez eller Cesar Vallejo, reiser hun også opp noen speil der vi kan øyne vår norskhet. Hun skriver frem randsoner, blindsoner, de marginale stemmene, de som ikke har røst. Hun undersøker historiske og politiske komplekser, eks-koloniale erfaringer. Hun undersøker hukommelsen, den private og den kollektive. Diktene arbeider med religiøsitet, med mytologisk tenkning og forestillinger som unndrar seg modernitetskrav. Inger Elisabeth Hansen skriver frem plasser som befinner seg utenfor, som faller utenfor, som ikke får plass i den offisielle versjonen av virkeligheten, som alltid er definert av Makten. Inger Elisabeth Hansen arbeider med det eks-sentriske. Det som finnes utenfor sentrum. Det geografiske. Makten og tilhørigheten. Hansens poesi skriver frem virkeligheter som preges av maktkamper, av språkets evne til å tildekke, å skjule og forvrenge.

Kritiker Torunn Borge har pekt på en «navngivning» som en av Inger Elisabeth Hansens poetiske fellesnevnere. Helt sentralt i forfatterskapet står spørsmålene om hvem som gir navn, hvem som får navn, og hvem som har makten til definere verden gjennom å språkliggjøre den. Inger Elisabeth har skrevet om «nødvendigheten av å feste ordet til handling i et Uruguay der Frihet er navnet på et fengsel, i et Chile der Verdighet er navnet på en konsentrasjonsleir». Og dermed setter hun ord på en problemstilling som vender seg lenger ut enn til «det spanskspråklige» eller «det norske». Hvordan skal Forfatteren forholde seg til verden, til dens klanger, historiske ekkoer, gjentagelser, sorte hull? Men også til alt det vakre: Til kjærligheten, språket, kunnskapen? Å elske er å være/eng en stund/gress en natt/hest og måne samtidig; regjeringa drømmer at fienden er et dyr, mødre spør sine sønner om hvorfor de ikke har navn, og San Juan minner oss på at den største tyven bor i våre egne hus. Språket som tale. Språket som sabel og klubbe. Som lov. Skriftene, dokumentene, ordene og munnene som uttaler dem. Og i sentrum av dette undersøkelsesarbeidet står mennesket. Mennesket som lever i og med sitt språk, sine kropper og historier fulle av undergang eller kjærlighet. Hos Inger Elisabeth Hansen er mennesket aldri isolert i sine språk.

Denne holdningen til litteraturen, dette ønske om å strekke seg forbi estetikken, forbi politikken, forbi, forbi, forbi, helt til man havner så langt utenfor sentrum at man blir i stand til å øyne blindsonene, der makten skjuler sine agendaer og sine mekanismer. Det handler om lesning og skriving, om publisering og resepsjon. Det dreier seg om dannelse, om hvilke historiske, politiske og sosiale forutsetninger språk dannes i. Inger Elisabeths forfatterskap snakker om disse mekanismene uten å ta blikket vekk fra det litterære, uten å overse det faktum at det er i undersøkingen, i den intellektuelle nysgjerrigheten, i det litterære språkets alvor at man kan finne våpen, spørsmål, klarhet.