Festspilldikter – 2012 Lars Saabye Christensen

De Litterære Festspill 2012

Det finnes få andre forfattere i Norge som er så allsidige, litterært egenrådige og folkekjære som årets litterære festspilldikter. Fra debuten med Historien om Gly (1976) og frem til fjorårets Long Distance Call, har Saabye Christensen ubesværet pendlet mellom sjangre; fra hans hånd har det kommet diktsamlinger, romaner, noveller, hørespill, filmmanus, barne- og ungdomsbøker, poetiske reiseskildringer, billedbøker, sangtekster og musikalske utgivelser om hverandre. Han startet også debutantantologien Signaler i 1986, en unik litterær arena for unge skribenter.

Denne allsidigheten har likevel noen viktige, konstante trekk; det litterære universet som Saabye Christensen har konstruert i og med sine mer enn førti utgivelser, er så særegent og gjenkjennelig at det har forvandlet seg til adjektiv: Saabyesk: Man kan si at litteraturen, på sitt beste, evner å skape rom, å konstruere topografier som tar utgangspunkt i virkeligheten, men ikke er virkeligheten; slikt sett kan man si at Saabyes Oslo en fantasme, et litterært sted der karakterene hans gestaltes og levendegjøres.

Denne litterære utgaven av Oslo er høyt skattet og verdsatt av både boklesere og litteraturkritikere. Lars Saabye Christensen har sagt alle hans romaner kunne ha hatt den samme tittelen som romandebuten fra 1977: Amatøren. Gjennom fortellingene om Christian Humle, Kim Karlsen, Barnum Nilsen, Jonatan Grep og Bernard Hval – for å nevne noen – har Saabye utforsket hva vil det si å være en tilværelsens amatør, å ha usikkerheten som svirevenn, å snuble gjennom livet på jakt etter noe man ikke vet hva er. Romanene portretterer denne typen utsider-posisjoner på en leken, ofte humørfylt måte. Det er morsomt og sårt. Det er også fabulerende og gjenkjennelig jordnært.

Denne den mest synlige, populære delen av forfatterskapet har nok bidratt til at merkelappen sorgmunter – som riktignok betegner ett aspekt ved verket – nærmest blir brukt som klisje, noe som er anvendelig og lettvint å hente frem. Gjør man det, glemmer man det helt essensielle mørket som også bebor bøkene; den helt sentrale diktsamlingen Stempler, f.eks, eller Herman, Maskeblomstfamilien og Modellen. For ikke å snakke om Kim Karlsens dødsralling i Bisettelsen: Et to hundre siders dødsøyeblikk, en collage over livet og døden og alt det som finnes – som kan finnes imellom.

Og i hjertet av Saabyes verk bor poesien. Helt innerst i bøkene finnes poeten Saabye Christensen. Og han skriver. Og skriver. Og skriver. Lars Saabye Christensen er en forfatter som skriver for det er det forfattere gjør. Du ser ham aldri i Se og Hør, Fire Stjerners middag eller hos Hellstrøm, for Lars Saabye Christensen har alltid oppholdt seg i litteraturen, det eneste beboelige stedet: Jeg er den døve, skriver han i Paraply, de snakkesalige hiver talerstoler/på hverandre.