Festspilldikter 2007 – Tone Hødnebø

Ill. Tønnes H. Gundersen

Det er med glede Norsk Forfattersentrum Vestlandet kan presentere poeten Tone Hødnebø (f. 1962) som årets festspilldikter. Allerede med sin debut i 1989 plasserte hun seg i sentrum av den nye, aktuelle poesien, en posisjon som har blitt enda tydeligere med de påfølgende utgivelsene (fire diktsamlinger, en gjendiktning og en poetikk).

Hun har også mottatt en rekke priser, bl.a Sultprisen, Lyrikk klubbens pris og Doblougprisen. For mange er hun den fremste representanten for poesien som er skrevet de siste 20 årene i Norge, en poesi som gjerne omtales som en fornying av modernismen. For når det i ett av diktene heter at ”sjelens ingeniør/ måler universet med teskje”, så befinner vi oss nettopp i de spenningene dette forfatterskapet er så rikt på: i feltet mellom det klare eller klarlagte og det som ikke er fastlagt, dvs. ”alternative” bevissthetsnivå, til de empiriske og vitenskapelig funderte.

Tone Hødnebøs dikt viser hvordan ordene for den personlige biografien er betinget av den kollektive historien, og om vendt. I disse diktene er Norge anno 2007 tett sammenvevd med myter, eventyr og fabler. Hun skildrer våre moderne liv når målestokkene er forskjøvet, når logikken til det som styrer verden og det enkelte mennesket ikke stemmer overens lenger, når språket er for stort eller for lite for samtale både om ensomheten og om samfunnet.

Samtidig er det nettopp samtaler disse diktene bereder grunnen for. De åpner opp billed- og tankerom omkring misforholdene, både på det personlige og det kollektive planet. Det er kanskje også av denne grunn at diktene hennes så ofte griper tilbake til andre og eldre tiders erfaringer og tenkemåter, slik som i sin siste samling Stormstigen (2002), der greske myter står sentralt. For gjennom historien og mytene kan vår egen tilværelse gjenkjennes som urgamle menneskelige erfaringer, og slik få et skjær av noe fornyet over seg. Men midt i mytene, eventyrene, natur bildene eller drømmene i disse diktene – ja, langt utenfor allfarvei, kan vi også brått bli trukket tilbake i hverdagen og ned i det trivielle, med sjokkerende virkninger: ”Sølvblanke gjenstander, en sterk sol/ brenner seg inn i avfallet.” Hva Tone Hødnebøs dikt tilbyr oss, er et språk som lirker i alt det uforsiktige som stadig omgir oss, i alt dette som hver dag forsøker å holde oss fast, ramme oss inn i bilder som i samme stund lover både mulighet og glemsel:

En rulletrapp opp

til varehusets sjuende etasje

der gud finnes sammen med alle de

andre

på en flimrende skjerm

og sannsynligheten for at du er gud

er desto mindre

der du står lent ut av en symmetri

en rulletrapp ned

til varehusets bunn.