TOM LOTHERINGTON, DAGLIG LEDER NORSK FORFATTERSENTRUM 2001:

Arnljot Eggen
Norsk Forfattersentrums redningsmann

”Laurbærkransar kan synest å trekke krafta ut or hjernen”!
Norsk Forfattersentrum kan i disse dager feire 33 års jubileum – og det at Forfattersenteret i det hele tatt ble gammelt, det kan vi takke Arnljot Eggen for. Det var han som reddet senteret fra krybbedøden da det bare var noen måneder gammelt, og den historien hadde jeg tenkt å fortelle.

Sint, men sindig. Det er Arnljot Eggen. Han er nok den sinteste og argeste poeten vi har hatt de siste femti årene. Jeg minner om at han er av samme årgang som Paal Brekke og Harald Sverdrup – som begge var store opposisjonelle lyrikere, men ikke på langt nær så arge og arrige, eller så inderlig harme som Eggen. Samtidig er han sindig, ettertenksom, iblant inntil det resignerte, i all sin kamplyst.
Det er et vidt spenn i hans motivkrets, og dermed også i det lyriske stemmeleie. Store deler av hans diktning handler om samhold og kamp. Det er analytiske dikt og agitatoriske samt mange satiriske dikt som peker på og karakteriserer en motstander.

Det finnes dikt der mann og kvinne opptrer som naturlige motstandere, såkalte kjærlighetsdikt. Det finnes også vare stemninger og fine uttrykk for eksistensielle situasjoner som man kan tenke seg uavhengige av de til enhver tid rådende samfunnsforhold. Det er jo poesi vi snakker om, en lyrisk diktning som spiller på allestrengene. Det fremgår av denne diktningen at livet på individnivå kan være vanskelig å mestre, men dette er som vi skal se ikke til hinder for at man kan påta seg krevende tillitsverv.

Denne sinte og sindige lyriker var det som 45 år gammel i 1968 tok sete i det nye forfattersenterets styre, der han så vidt jeg vet var eldstemann.
Norsk Forfattersentrum ble etablert på denne tiden av året for 33 år siden – skjønt etablert er for mye sagt. Startkapitalen besto av en mild gave fra Den norske Bokklubben og de 3 store forlagene og var på til sammen 8.500 kr. I tillegg fikk man etter søknad tildelt hele 2.000 kr fra Norsk kulturfond. Med disse midlene skulle man etablere kontor og starte virksomheten.

Arnljot Eggen skal ikke få hele æren for at Norsk Forfattersentrum ble opprettet, men han var blant de meget få forfattere i sin generasjon som helhjertet støttet tiltaket. Han satt i styret i Den norske Forfatterforening, et styre som for øvrig så med sterk skepsis, for ikke å si med mistenksomhet på de unge, radikale forfatternes arbeid med å lage en formidlingssentral.

De fleste forfattere på den tiden hadde sitt elfenbenstårn, hvorfra de jevnlig sendte ut litteratur i bokform, bøker som ofte ble liggende der ute blant mottakerne som uåpnede brev. Ikke at disse elfenbenstårnene raget så høyt at det var noe å skryte av, tvert imot var de fleste tårnene så lave at de knapt var til å få øye på i landskapet, men forfatterne satt nå engang der og lot til å trives med det.

Arnljot var blant dem som ville ut. Han ville ha ikke bare litteraturen, men også forfatterne ut, ut til folket! Han støttet altså arbeidet for å bedre kontakten mellom forfattere og lesere, og påtok seg straks verv i det nyopprettede senteret. Jeg skal ikke si ett eneste stygt ord om forvaltningen av de 10.500 kronene man hadde til rådighet i starten. Økonomistyring har aldri vært forfatterstandens sterkeste side, og i tillegg kan stor entusiasme ofte vise seg å være sterkt kostnadsdrivende. Hvordan det nå var eller ikke var, hadde det seg slik at styremedlem Arnljot Eggen på lille julaften 1968 avholdt et krisemøte med Forfattersenterets eneste ansatte, Ingrid Drage, som det forresten var Arnljot som hadde headhuntet til den usselt betalte jobben som sekretær. Det var et lite møte, det var bare de to, for resten av styret var enten utenlands eller utenbys for å feire jul, og nå var kassa i Norsk Forfattersentrum ikke bare tom, men mer enn tom.

Det har dessverre vist seg å bli en tradisjon i denne organisasjonen å oppdage ved juletider at man er bankerott. Etter hvert har vi fått den relative trygghet som ligger i at Staten kommer og fyller opp pengesekken i januar, men slik var det selvsagt ikke i 1968.

Det var krise, og utfallet av krisen kunne bli fatalt. En konkurs etter bare noen måneders drift kunne ha gitt hele ideen dødsstøtet. Gode råd var nå dyre, og da var det at Arnljot fant råd. En dikter kan oftere enn man tror vise seg å være en handlingens mann.
Det kunne sies mer om Arnljot Eggen og hans virke i den norske bokheimen, det skulle ikke stikkes under stol at han har gjendiktet mye poesi fra land det ikke alltid er naturlig å sammenligne oss med, at han så å si har oppdaget og introdusert flere nobelprisvinnere, lenge før Svenska Akademin gjorde det samme. Han har ofte fremhevet den inspirasjon han har fått fra norske forgjengere som Tor Jonsson, og fra utenlandske, ikke minst polske, samtidspoeter. Det kunne også nevnes at hans egen poesi har vært til inspirasjon for andre, for eksempel for en høyt verdsatt dikter som Olav H. Hauge. Sånne ting burde komme frem ved en passende anledning, men nå var det fortellingen om redningsaksjonen for Norsk Forfattersentrum.

Ved dikterisk inspirasjon – jeg kan ikke forklare det annerledes enn som et tilfelle av inspirasjon – fant Arnljot ut at Statens bibliotektilsyn ikke hadde klart å bruke opp sitt budsjett for året 1968. På selveste lille julaften troppet han opp med sin våpendrager, den idealistisk underbetalte Ingrid Drage, hos bibliotektilsynet, og godsnakket med dette tilsynets kvinnelige direktør så lenge og vel at det led mot julaften – og i samtalens løp ble midlene frigitt.
Før regnskapsåret var omme, var Norsk Forfattersentrum i pluss. Underskudd var vendt til overskudd, og overskuddet var stort nok til å se det første ordinære driftsåret i møte med freidig mot.

Arnljot Eggen har aldri fått noen skikkelig takk for denne redningsaksjonen. Jeg synes det var på tide, på vegne av en 33 år gammel høyst vital millionbedrift, å si takk for din kløkt og oppfinnsomhet, ditt pågangsmot og din – sikkert insisterende – pågåenhet, for ikke å nevne en diskret mandig sjarm, som til sammen var med på å redde Norsk Forfattersentrum fra en altfor tidlig død.

”Vinden får blåse som han vil, og andre møter nok opp ved utdelinga av glorier”, heter det lakonisk i en av Arnljot Eggens mange treffsikre aforismer. Nå har vinden blåst oss hit, og en kledelig glorie vil Arnljot alltid ha i Norsk Forfattersentrum.

Av Tom Lotherington, daglig leder Norsk Forfattersentrum 2001